Til Svalbard med åttring i 1839

av Hans Kr. Eriksen.

(Magasinet for alle nr. 16 1966)

 

Jonas Witbro og Olaus Veien fra Levanger seilte fra Tromsø til Spitsbergen på sommerfangst med en åttring i året 1839. Overfarten på heimturen tok bare vel fire døgn.

 

Åpen båt til Svalbard med årer og seil, det var en prestasjon, det, ikke langt fra en hundremilsseilas over åpent hav. Og for et hav da!

Joda, det var respektfullt gjort. Men det anbefales ikke til noen av vår tids vikingspirer å tenke på det samme. For­resten, det kan jo hende de kommer til­bake også.

Men Jonas Witbro og Olaus Veien fra Levanger ble tilfeldigvis berømmet som helter for innsatsen. Det var vel bare et tilfelle at det ikke ble stående en liten notis i en av datidens avislapper: To håkjerringfiskere omkommet uten­for Tromsø ....

For det var håkjerring de skulle fiske, hadde de sagt.

Redaktøren i Tromsø-avisen ”Tromsø Tidende” har likt de to karene godt, går det fram av hans artikkel om dem. Og om turen begynner han artikkelen med å slå fast: En begivenhet, en fabel har hendt i unge kjøpstad Tromsø: To mann har seilt til og fra Spitsbergen i en ått­ring.

Jonas Witbro var styrmann og hadde flere ganger seilt på Spitsbergen med større skip – men uten styrmannseksamen. Han var 36 år gammel, så kjekk og godmodig ut, og han snakket beskjedent om den lange turen. Den an­dre karen – Olaus Veien – var snekkersvenn.

De hadde ligget på fiske heime i Trøn­delag, men det gikk heller smått, og de bestemte seg derfor for å prøve hå­kjerring nord ved Tromsø. Så seilte de nordover. Men Witbro kjente Svalbard og ville gjerne prøve seg der. Veien sa ikke nei. Så la de et slags dekk på ått­ringen. De skaffet seg kompas, lod og et hollandsk sjøkart over de nordlige farvann. Og dermed la de nordover fra Tromsø. De skulle på håkjerringfiske uti havet, det var adressen tromsøvær­ingene fikk. De to trønderne var redde for å bli sett på som ”ubesindige narrer” dersom ekspedisjonen skulle bli mislyk­ket.

Den 20. juni i året 1839 stevnet de til havs ut Fugløysundet. De hadde vestlig vind som vendte til øst og økte til sterk kuling. Det gamle, forslitte seilet fikk alt da sin første prøve – og besto den. Kulingen holdt seg til de fikk Spitsber­gen i sikte den 28. juni, og da de så de taggete spisse tindene stige opp av ha­vet, minte det dem om Lofoten. Tolv sjømil fra land møtte de drivisen, men med den lette, lille båten snodde de seg behendig inn, og den 29. lå de under land ved Hornsund ikke langt nordafor Sydkapp.

De så bare isfjell på fastlandet, det ene tårnet steg høyere enn det andre. Det lå snø ut til sjøen i fjellkløftene. Stranda var ellers bar, men det var ikke noe grønt å se, rimelig nok. De fortøyde båten og slo opp teltet på ei av øyene, fortalte de til Tromsø Tidende. I nekrologen (gjengitt nedenfor) som sto gjengitt i Maga­sinet, hette det at de slo seg ned i ei russehytte.

I tre uker lå de og samlet dun, og de fikk en utmerket vare. De passet på å få med seg bare det fineste, slik at las­ten skulle bli så verdifull som mulig. Dessuten tok de ikke mer fra hvert reir enn at ærfuglene la seg på eggene igjen. Det eneste grønne de så mens de var der, var de stråene som stakk opp av reirene.

De så en mengde kval og kobbe, og det var ikke lite kvalross. Men redde var de bare for isbjørnen. Derfor sov de om nettene med skarpladd gevær i armen.

Den 10. juli kom en båt med fire mann til dem. De hørte til et fartøy fra Hammerfest, som lå like ved. Nå ventet finn­markingene stor fangst der på øya – ”som våre sjøhelter hadde i sine hender nå.”

Den 19. juli var det omtrent isfritt på kysten. Da hadde de full fangst. De tok inn 1½ tønne vann, for ferskvann var det nok av på øyene. Samme dag forlot de Hornsund og seilte mot sør for nordlig vind. Den 20. passerte de Sørkapp, og den 22. var de ved Bjørn­øya. Jonas Witbro antok at Bjørnøya lå lenger vest enn kartene viste dengang. Der på øya hadde alkene unger, og der lå store mengder alker 2 – 3 mil fra land. Flokker av springere opp­trådte ved Bjørnøya, og de to trønderne fortalte at dette var ”fiske paa størrelse med en liden baad”.

Om morgenen den 24. juli klokka 5 fikk de land i sikte i sør, og de var rime­lig nok fylt av spenning. Stor var gle­den da det viste seg å være Nord-Fugløy utenfor Tromsø. Det var da 4 uker og 6 dager siden de forlot øya med ”bange anelser”. Overfarten fra Syd­kapp til Fugløya hadde altså ikke tatt mer enn ca. 4 døgn, og det må man si er meget respektabelt for en åttring. Navigeringen må også ha vært ypper­lig.

Da de friske og opplagte kom til Tromsø den 26. juli, vakte det stor for­bauselse i ishavsbyen. De to ble sett på som eventyrere og helter, og redaktør Krogh skriver: ”Vi ønsker ret inderlig, at Gud, som hidindtil har holdt sin haand over disse djerve uforfærdede Sømænd, maatte sende dem friske og velbeholdne til deres hjemværende i ængstelig uvished svævende koner og børn.”

Utbyttet av turen var ca. 300 spesi­daler. Witbro mente det måtte være mest hensiktsmessig å seile til Spitsber­gen med små skip, ikke større enn 40 tønners drektighet og med et mannskap på 4-5 mann. Slike skuter ville lettere kunne trenge inn i isen og komme i land.

Denne ideen ble man interessert i, og det ble dannet et selskap for å utruste en ekspedisjon nordover. De bygde et større fartøy, Witbro ble ansatt som fø­rer. Men ikke lenge etter døde han, og en ny mann skulle overta som skips­fører nordover. De seilte ut.

Skuta hørte man aldri mer ifra.

Jonas Witbro døde like etter denne eventyrlige åttringsekspedisjonen til Svalbard. Olaus Veien derimot levde til 1869, som det framgår av nekrologen i Magasinet For Alle nr. 1. Den er datert 3. ok­tober 1869. På sine gamle dager dreiv han som fisker, og mens han lå på fiske høsten 1869 ute ved Bjørnør led han en del vondt. Da han kom heim fra tu­ren, ble han syk og døde.

*

                           Nekrologen over Olaus Veien

 

I dag jordedes herinde på Levanger kirkegård en hederlig arbeidsmand ved navn Olaus Weien. Denne mands egentlige fag var snedkerhåndtverket. Som flink arbeider lykkedes det ham at fortjene så meget at kunde ærnære en stor familie uden at ty til offentlig understøttelse. Ved siden af håndtverket havde han en liden plads, som heller ikke forsømtes, og således kunde han nu da kreftene begyndte at aftage, trøste sig med, at de børn han havde satt ind i verden, foruden selv at være kommen ind i ret gode vilkår, også af og til kunde give ham en håndsrekning. For et par år siden hjemsøgtes han af en voldsom lungebetendelse, der tog så meget på ham, at han siden aldrig fik fulde krefter tilbage. Han slog nu ind på en bedrift, som han som yngre mand ofte beskjeftiget sig med, nemlig fiskeri. I juli måned dette år drog han således herfra ud til Bjørnør for at fiske, på reisen har han lidt noget ondt, og efter han for 14 dager side kom han hjem fra denne tur, blev han han syg og da krefterne var små endte denne sygdom med døden.

Efter det her sagte fremgår, at manden var hederlig gikk stille og bramfri gjennom verden. Uagtet dette, så har dog denne mand udført en dåd der neppe i sit slags har sin lige, og er så dristig og storartet, at knapt nogen vilde gjøre det ham efter. Nedskriveren heraf kan for øieblikket ikke bestemt opgive tiden, men mellom 20-25 år er det nok siden at Olaus sammen med en nu afdød mand ved navn Vitbro lå ude fjorden for at fiske håkjerring, et fiskeri, som på den tide brugtes af mange. Det vilde imidlertid ikke gå efter ønske. Som behjertede og flinke sømænd besluttede de da at drage op til Tromsø for der at friste lykken i samme bedrift, uden dog her at være heldigere. En dag som de nu uden resultat lå ude i havskjærende yttrede Vitbro; var det mulig at komme over til Spitsbergen, så kunde de gjøre sig håb om at laste båden med ederdun. Vitbro havde nemlig tidligere vært der med de almindelige expeditioner fra Finmarken, og var desuden navigatør. Olaus var straks rede, og derpå toges beslutning at løbe ind til Tromsø og der sette sig i stand for en sådan fart. I Tromsø rustet de sig da med proviant, compas og flag på sin båd, denne på 10 a 12 tønder, forresten en almindelig fiskerbåd. Med dette så drog de da afsted og inden 14 dager landede, nokså velbeholdne på Spitsbergen, finder en russehytte, tog bolig der og begynder således sin virksomhed. Lykken var dem gunstig: de intog sin last af dun og begive sig således under Guds bistand trøstig tilbage til fastlandet, og inden 6 uger fra de gikk tilsøs fra Tromsø til Spitsbergen, er de igjen velbeholdne her tilbage i Levanger, efter at have afsat sin last i Tromsø med et udbytte av 100 Spd. pr. mand.

Denne historie vagte i sin tid så meget opmerksomhed, at et interessentselskab straks kom i stand for en expedistion i samme retning. Et større og sødyktig fartøi byggedes inde på Fresten eller Tutterøen,  Vitbro antaget til fører, men da han afgik straks derpå ved døden valgtes en anden fører, men uagtet midlerne til denne ferd nu vare normale, så gikk det dog uheldig. – Alt gikk under med mand og mus, uden at herom senere er indløbet nogen efterretning.