Fangstmennene i Dunder Bay. Av Werner Werenskiold (1923)

 

Da Hoels Spitsbergenekspedisjon drog nordover sommeren 1921, fikk vi beskjed om at der lå to fangstfolk (svenskene Olafson og Thuna) ved Dunder Bay på overvintring som ingen hadde hørt noget fra siden september ifjor. Det vilde da være bra om vi så efter hvorledes karene hadde det.

Ekspedisjonens fartøi «Farm» kom forbi kysten her mellem Hornsund og Bellsund den 30te juni. Mellem «Isberget» og Dunder Bay skulde der være tre hytter, og disse måtte undersøkes. Isberget er det samme som svenskene har kalt «Torells Bre», en svær bre som går ut i havet på en lang strekning, omtrent en mil i bredden. Dunder Bay er en innskjæring i landet like syd for Bellsundhuken, pynten syd for innløpet til Bellsund. Disse strøk var svært lite kjent for nordmennene begynte å undersøke landet i 1917. I de to følgende år blev kysten kartlagt og nærmere utforsket, og da jeg hadde vært med alle disse tre år, og var godt kjent langs kysten, blev det bestemt at jeg skulde ro inn med nogen karer for å lete efter fangstfolkene. Husene var imidlertid satt op om høsten 1919, så dem kjente jeg ikke noget til. Det var det bekjente engelske selskap «Northern Exploration» som eide bygningene. De skulde vise verden at de engelske interesser på Spitsbergen også var overveiende for fangstens vedkommende. Men det har visst ikke vært nogen god spekulasjon.

Vi så et hus inne på stranden, men «Farm» kunde ikke gå videre nær kysten, fordi der er grunt og urent, med båer og stenrev. Vi måtte da ro en tre kvarters tid innover mot land. Der var ikke liten sjø, og eftersom vi kom nærmere, var det tydelig å se, at det var uråd å lande her. Der er ingen skjærgård som i Norge, bare en enkelt holme langt utpå og endel stein like innunder land, hvor sjøen kokte og spruten stod høit av og til. Inne på selve stranden så vi en hvit stripe av brenningen, og hørte duren av dragsuget. På en aldeles åpen kyst, som dessuten er stenet og langgrunn, er det snart umulig å lande, hvis der er endel sjøgang. En dønning som næsten ikke merkes ute på havet kommer som et brølende dragsug inne på stranden. Det er dessuten i virkeligheten verre enn det ser ut til. Den som ikke har gjort erfaringer selv, kan ikke forstå hvilken makt det er i dragsuget. Det lar sig jo nok i almindelighet gjøre å komme på land med en tom båt, men ikke tørr. Dessuten risikerer man å få båten slått i filler. Nok av det, vi rodde litt frem og tilbake mellem brottene og så på landskapet, men så snudde vi og rodde ut igjen, til skuffelse for nogen, til lettelse for andre.

Vi kom da ombord i «Farm» igjen, med uforrettet sak, så dampet vi en mils vei nordover, og så satte jeg ut igjen med delvis nytt mannskap. Det var pålandsvind, og adskillig dønning, men jeg visste om en havn her, bak nogen holmer syd for en odde som vi har kalt «Kap Bruun». Da vi kom i le av småøene, var der ganske smult vann, og vi kom på land uten vanskelighet, og drog båten godt op i fjæren. På Spitsbergen er forskjellen mellem flo og fjære mellem 1½-2 meter, og man må alltid passe på at båten står «flo-fritt» som det heter, ellers kan det hende at den reker av. Vi var nu omtrent midt imellem de to sydligste hytter. Vi delte os i to partier, som gikk hver sin vei. Strømsbråten, som har vært med på ekspedisjonene siden 1918, gikk sydover med en ledsager, og jeg gikk selv nordover med to mann.

Landet er øde og trist, idethele flatt, men med små rygger og knauser, bare et par meter høie, og endel små tjern. Det er derfor slett ikke så lett å komme frem, og man må ofte gå i uventede kroker. Ut mot sjøen er der små bratte berg, optil 10 meter høie, helst da i oddene; men inne i buktene er der som oftest laguner, grunne strandsjøer med brakt vann, som er sperret av fra havet med smale grusvoller. Der er lite liv langs denne kyst. De få fugleberg som finnes, ligger flere kilometer borte, i skråningene av fjellrekken innenfor kystsletten. Sneen lå enda i store fonner i gropene, og tjernene var for det meste islagte. Dessuten var været grått og trist og blåsendes også. Vi trasket da nordover og kom forbi vor leirplass fra 1917 og 1918, ved den svære varden vi bygget ytterst på «Kap Bruun». Langs stranden ligger mange rare ting; svære tømmerstokker, og firkanthugne planker og bord, som er drevet iland og hevet op i fjæren av en pålands storm. Engang fant jeg et papegøiebur av tre, det var vel falt overbord fra et fartøi. Men papegøien selv så jeg ikke noget til. Ofte kan man finne nogen store hule grønne eller brune glasskuler, som brukes til fløtt på garnene i Lofoten. De driver nordover med strømmen og slenges op i stranden.

Her ute på den ytre kyst er der mest av slike saker; inne i fjordene finner man ikke så meget rart. Vi tok med os en slik kule, det er likesom et minne fra et land, hvor man kanskje har slitt og frosset, men hatt det bra enda.

Vi gikk videre nordover, oppå enkelte hauger, og speidet i kikkerten, men ingen hytte var å se. Så kom vi forbi nogen reis av rekved, – fangstfolkene setter op rekveden forat den skal tørke, og så drar de den hjem etterhvert som de har bruk for den. Så traff vi på tydelige fotspor bortover en sandslette, og endelig så vi noget svart, likesom en kasse, bak en bergknatt. Det var nok hytten, for vi kunde tydelig se skorstensrøret. Da vi kom nærmere, så vi at det var ganske pyntelig og velstelt rundt hytten; dette pleier ikke alltid å være tilfelle. En lett-båt lå optrukken i fjæren, øksen stod i huggestabben, og et par vassbøtter stod utenfor døren. Det så jo bra ut, og det lot til at karene var all right, skjønt det ikke røk av pipen. Nils, som gikk først, banket på døren og gikk inn, og vi andre efter. Inne i hytten lå to mann og sov, hver i sin køie. De våknet op og lurte visst litt på hvad dette var for folk, men det lot da til at de var fornøid med å få besøk. Vi satte oss ned og pratet sammen og fikk da høre at de hadde det bra med mat – især egg – så de led ingen nød, men det begynte å bli ensomt nu. De hadde ikke hatt besøk siden de kom hit i september, men for en 14 dager siden hadde de vært en tur sydover med båten til Isøyene, som ligger midt ut for Torells Bre. Her hadde de truffet en skipper som lovte å hente dem og ta dem med til Norge, både folk og fangst, når han skulde hjemover. Men det var endel på det uvisse, når dette kunde skje. Fangsten de hadde gjort var dessverre ikke rar. På denne kysten er der idethele lite liv, og det var dårligere iår enn det pleier å være. I vinter var der lite is i havet; og derfor lite bjørn; denne går jo efter selen som holder sig på drivisen. Været hadde vært besynderlig mildt i vinter, og like efter nyttår hadde det regnet slik at hele sletten stod under vann. Der går nogen elver fra dalene innenfor tvers over kystsletten, de går ikke i ordentlige løp, men i mange grener og armer utover flatlandet, og efter regnværet hadde disse elvene oversvømmet store strekninger. Senere frøs det på, så det var ufremkommelig for holke og svoll.

Karene var friske og kjekke, men syntes det var fælt å måtte ligge og dra sig uten å kunne bestille noget. Så sent på våren var der ingen fangst å gjøre, og heller ikke flere egg å finne. Begge to var eiendommelig nok svensker. Den ene het August Olafson, og er en bekjent Spitsbergen-farer. Han har overvintret mangfoldige ganger, og er en erfaren og dyktig fangstmann. Han var med på en dumdristig undsetningsekspedisjon, som gikk våren 1912 fra den tyske meteorologiske stasjon i Ebeltoft havn under ledelse av dr. Kurt Wegener, for å bringe hjelp til den ulykkelige Schrøder Stranz–ekspedisjon. Wegener og hans folk fikk ikke utrettet nogen ting, og de var nær ved å omkomme selv; hadde ikke Olafson vært med, så var det vel gått verre med dem.

Kameraten het Thuna og var fra Dalarne. Han var 64 år gammel, men sprek og rask; men det er allikevel hårdt for en så gammel mann å ligge på overvintring. Det er ikke lite slit og arbeide som må til, for å efterse selvskudd og feller, dra hjem skrotter, flå og skrape og så skal der jo skaffes ved, som må trekkes hjem på kjelker fra rekvedhaugene langs stranden. Thuna så endel værslitt ut, men det var jo ikke mere enn rimelig. Han har også overvintret mange ganger. – Disse to svenskene hadde det rent og ordentlig inne i hytten, så liten den var. –

Fangstfolkene vilde gjerne en tur ombord; de tok da en kasse med egg på ryggen, og så trasket vi sydover. Borte ved båten måtte vi vente en stund på Strømsbåten og Bertrand; vi krøp ned mellem nogen bergknatter og satt nokså lunt på mosen. Men det blev nå surt i lengden allikevel, skjønt vi trøstet oss så godt vi kunde med snadda. Så kom de to karene fra «sydpartiet» traskende bort. over sletten, og kom bort til oss. De hadde måttet gjøre en svær krok; de traff på en elv, som de ikke kunde komme over, og måtte gå opover langs denne, til et sted hvor den gikk i mange grener. Men allikevel måtte de nedi til over kneet. I hytten der sydpå var der naturligvis ingen folk, og de hadde snudd med engang.

Vi blev nu nokså mange ombord i båten, 7 stykker, men det var folk som var vant til den slags, og vi kom da ombord både med karene og eggene. De fikk endel tobakk og kaffe og brød i bytte, og så stekte vi eggepannekake, og Olafson og Thuna slapp å spise egg for engangs skyld og så var alle tilfredse. En stund efter blev de to eneboere satt iland igjen, og så måtte de gå og vente på skibsleilighet hjem til Norge. Vi kunde dessverre ikke ta dem med, for vi skulde jo videre nordover, og så var der så stor dønning at vi ikke kunde få ombord fangsten, som lå nedpakket ved hytten. Kysten var uren og ubeskyttet, og man kunde bare lande når det var smult. Kommer der endel spredt drivis, er det lettest; innenfor isflakene er sjøen i almindelighet ganske smul. Nu var der ingen is, og temmelig stor sjø, som dessuten stadig øket på, så vi kunde ingenting gjøre. Olafson og Thuna satt da der og kokte kaffe og stekte eggepannekake i det vesle huset sitt, 35 kilometer fra nærmeste nabo, og ventet på jakteskipperen. De har nok gått og sett utover sjøen mangen gang, om ikke fartøiet snart skulde komme. Ut på havet ser de røken av kullbåtene, som går til Braganza og Isfjorden – de går forbi langt tilhavs.

Senere fikk vi høre at skipperen hadde holdt sin avtale og var kommet og hentet dem en fjorten dages tid efter at vi var der.