Fangstmannsliv i Mushamna 1992-93. Av JarleVadder

 

I årenes løp har jeg lest mye om både jakt og fiskefangst og villmarksliv. Dette har alltid vært min store interesse, og da jeg i 1992 fikk sjansen til selv å oppleve eventyret, måtte jeg bare slå til.

 

Mange ting var det som skulle ordnes før jeg var klar til å dra, men 23. juli 1992 var jeg endelig på Svalbard. Fangststasjonen, der jeg skulle overvintre med fem grønlandsbikkjer som eneste selskap, ligger i Mushamna, ca 20 mil i luftlinje nord for Longyearbyen. Så enda tok det noen dagers reise med båt før jeg endelig var framme.

 

 

 

 

Mushamna ligger på nesten 80 grader nord, i den store Woodfjorden, og selve stasjonen er en solid stor tømmerhytte, – med både stue, arbeidsrom og et lite bislag. Alt bygget av drivtømmer fra Sibir.

De fem bikkjene (ei tispe og fire hanner) var elleville av glede da jeg gikk rundt og hilste på dem. Så mottakelsen var det ingen ting å utsette på.

 

Det var i begynnelsen av august, og mange ting var det som skulle klargjøres for vinteren, før  kulden og polarmørket satte inn. Noe av det viktigste var å bli kjent i terrenget, – en strekning på ca 4 mil. I motsetning til på fastlandet hvor polarreven er fredet, er den på Svalbard fullt tillatt å fangste på. Revefellene som brukes til denne fangsten består i sin enkelhet av en trelem som blir satt opp på skrå, ved hjelp av en enkel låsemekanisme. Oppå lemmen blir det stablet 40-50 kg stein, mens åtet blir plassert under. Så, når reven stikker hodet under lemmen for å sikre seg godbiten, får den både lem og stein rett i hodet og dør momentant.

Og det var mye arbeid å klargjøre fellene langs fangstruta. Mange av dem var ødelagt av isbjørn. Bordene i lemmene var ofte knekket tvers av, og fellene slått metervis avgårde.

I fangstterrenget hadde jeg også tre bistasjoner. Dette er mindre hytter som jeg ofte overnattet i når jeg var ute på felle-røkting. Også disse måtte klargjøres med ved, parafin, proviant etc.

 

 

 

 

Å skaffe bikkjemat, samt mat til meg selv, var også viktig. Så da revefellene var klare, var det reinsdyrjakt som sto på programmet. Selvfølgelig hadde jeg med meg en del proviant som jeg hadde kjøpt i Longyearbyen, men jeg hadde også fått tillatelse til å felle tre reinsdyr. Dyra var sky, men da vinteren satte inn og reinen trakk sørover, hadde jeg fått kvota mi, så i bislaget hang det mange kilo frossent og næringsrikt reinsdyrkjøtt.

På et kjøttstativ 30 meter fra hytta hadde bikkjene sin mat. Den besto i hovedsak av selkjøtt og spekk. Og til fem glupske grønlandsbikkjer er det sannelig ikke lite kjøtt som må til. Heldigvis hadde jeg en gammel båt med påhenger til hjelp, og i farvannet rundt Svalbard er det mye sel. I hovedsak ringsel eller snadd som den også kalles. Stor er den ikke, som regel bare 60-80 kg, så det var først når drivisen kom sigende inn fjorden nordfra at det virkelig begynte å bli bra med kjøtt på stativet. Drivisen førte også nemlig med seg kobber. Dette er sel som er langt større enn den lille snadden. Faktisk så kan disse kolossale fettbergene veie opp mot 400 kg. På seinhøsten var jeg heldig å få fire stk, så da mørket satte en stopper for all sel jakt, hadde jeg mer enn nok av bikkjemat på stativet. Selv hadde jeg også skåret ut ryggfiletene på kobbene til meg selv, så hele vinteren igjennom sto det store, blodige kobbebiffer på menyen i Mushamna.

       1. november begynte revefangsten. Vi tok det etappevis, bikkjene og jeg. Hundekjøring hadde jeg aldri vært borte i, så i begynnelsen ble det mye kluss og rot. Ofte var jeg glad at ingen kunne se meg, – men etter hvert gikk det bedre. Bikkjene trakk og fellene kom opp litt etter litt. Selv om sleden var tung, hadde jeg alltid nok av trekkraft. Tauene fra sleden til hver av bikkjene sto stramme som buestrenger. Med halen krøllet over ryggen trakk de som gale, – mens jeg stabbet etter på ski og forsøkte å holde følge så godt jeg kunne. Var føret hardt og fint, kunne jeg stå bak på meiene og bare kose meg. Skjønt i 30-40 graders kulde var det langt å foretrekke og være litt i bevegelse. Av og til vår snøen så dyp at jeg måtte gå foran på ski og brøyte vei. Da kom bikkjene pesende etter på en lang rekke, med den tunge sleden på slep.

       Bedre overvintringskamerater enn «Wood», «Wijde», «Svarten», «Bjosse» og «Troll» kunne jeg nok ikke fått. Hengivende og takknemlige og noen ordentlige kosehunder, – men innbyrdes kunne de være både lumske og aggressive. En og annen gang røyk de i tottene på hverandre og da var det bare å gå løs på dem med spaden og slå det jeg var mann for. Får de sjansen dreper de hverandre uten nåde. Heldigvis gikk det aldri så galt, men en og annen flenge og litt blod ble det jo.

      Men ute på sledetur var de stort sett gode venner. Da var de liksom på jobb og hadde annet å bruke kreftene på, men nåde den som slakket av og forsøkte å ta seg en hvil. Da kom bikkja bak og beit latsabben i bakbeinet så den sannelig fikk farten opp igjen. Og fort gikk det. Verst var det når vi møtte reinsdyr i mørket. Da ble bikkjene som ulver, satte av sted i vill fart og var så å si umulige å stagge. Det var bare å holde seg fast og håpe det beste.

      Noen ufattelige dyr er disse grønlandsbikkjene. Tøffere dyr tror jeg man knapt finner. Hele livet lever de der nord i isødet og med kun rått kjøtt til mat. Sunne og sterke er de og ikke redde for noen ting. Verken storm eller kulde ser ut til å bite på dem. I all slags vær sover de ute. Vel, dette er ikke helt sant! Tispa «Wijde» fikk lov til å sove på et reinsdyrskinn inne i bislaget når det var for ille. Hun var jo eneste jente i flokken hun.....

 

      Mitt første isbjørnbesøk hadde jeg slutten av november. Jeg hadde akkurat lagt meg da bikkjene varslet. De bjeffet på en måte jeg ikke hadde hørt før, så jeg forstå at noe var i gjære. Og ganske riktig. Da jeg kommer ut med skarpladd gevær, ser jeg ei binne med en årsgammel unge i lyskjeglen fra hodelyset. Bikkjene er ville. River og sliter i kjettingene de er bundet til. Prøver å komme løs for å slåss med de to hvite skapningene bare 10-15 meter fra dem. Et fantastisk syn.

     Lenge blir jeg stående å se på dem. Men da binna begynner å slå etter «Bjosse» med labben, skyter jeg i lufta. Sakte og med en hvesende lyd trekker hun seg bakover med ungen på slep. Jeg følger dem med lyskjeglen helt til de blir oppslukt av mørket.

     Dagen etter oppdager jeg at samtlige feller i Mushamna-området er plyndret for åte. Bjørneskatten var altså innkrevd for første gang, og hele vinteren igjennom var jeg mye plaget av skatteoppkrevere. Ve, at bjørner plyndrer fellene for åte er noe som hører med til en fangstmans yrke, og noe man bare må godta.  Men at de i tillegg ødelegger fellene ved regelrett å knuse dem, – ja se det er rent hærverk, og noe som stadig irriterte meg.

     I alt hadde jeg besøk av 60-80 bjørn i Mushamna. Da aller fleste var snille og greie å ha med og gjøre. De sto gjerne under kjøttstativet, mens de kikket sultent opp mot selkjøttet som de ikke kunne få tak i. Et rifleskudd i lufta var ofte nok til at de trakk seg unna, men 8-10 ganger måtte jeg også slippe løs bikkjene på dem. Og med fem illsinte halvville grønlandsbikkjer glefset seg, valgte de fleste flukten. Og for en flukt! Langt utover isen bar det, helt til bikkjene syntes de hadde hatt nok moro. Da kom de stormende tilbake med halen høyt til værs for å få skryt. Ja, uten bikkjer ville det nok vært adskillig mer vanskelig å bo slik midt i bjørnetråkket.

      15. desember fikk jeg besøk av sysselmannen og helikopterbesetningen. De hadde med seg julebrev og pakker, aviser og litt matvarer, – ja, til og med ei kransekake fra prestekontoret i Longyearbyen. Etter en times tid og en rask kaffekopp reiste de og jeg var igjen alene. Den kvelden ble det feiret julaften i Mushamna, og stemningen sto i taket.

       I mørketida var det mye dårlig vær. Flere ganger raste polarstormene så ville at det var direkte farlig å gå ut. I dagevis kunne jeg ligge værfast enten hjemme i hovedstasjonen eller ute i bistasjonene.

      Med 24 timer mørke i døgnet var det månen som bestemte døgnrytmen. Og en sann nytelse var det når det ble fullmåne, klarvær og vindstille. Ja, faktisk så har jeg nok de fineste minnene fra Svalbard knyttet til mørketiden. En helt spesiell stemning ble det når jeg da var ute og kjørte med bikkjene i måneskinnet og stillheten. Var det et flammende nordlys i tillegg som slynget seg mellom millioner av blinkende stjerner, – ja, så var det ufattelig vakkert. En slik polarnatt veide opp for ti stormdøgn, – minst.

     Mye snø kom det også. Hytta ble etter hvert fullstendig nedsnødd, og av og til måtte jeg bruke takluka i bislaget for i det hele tatt å komme ut.

 

      I slutten av januar, etter tre måneder med konstant mørke, begynte lyset endelig å komme tilbake. Dagene ble lysere og lysere og 28. februar så jeg sola for første gang i år den store revefangsten hadde det ikke blitt, men da fangsten opphørte 15. mars var det da blitt noen skinn.

     Siste halvdel av mars hadde jeg planlagt en lengre sledetur til min nærmeste nabo, – en annen fangstmann ca 10 mil unna. Men den tredje dagen av reisen var jeg dessverre uheldig og ødela den ene sledemeien. Det var bare å snu.

     Det var 43 kuldegrader da jeg omsider kom fram til min nordligste bistasjon, Kap Hvile, som ligger helt på nordspissen av Andrée Land. Jeg var trøtt og stupte til sengs, men morgenen etter ble jeg vekket grytidlig av bikkjene. I en fart fikk jeg kledt meg, tok med meg «Wijde» (som hadde sovet under bordet) og gevær, – og gikk ut.

     For det hele tatt å komme inn i Kap Hvile hadde jeg kvelden i forveien måttet  grave en 1½ m dyp snøsjakt foran døra. Og da «Wijde» og jeg kommer ut i denne snøsjakt ser jeg en bjørn som står på borte ved bikkjene ca 10 meter unna. Den står midt mellom «Troll» og «Bjosse» og slår etter dem med labbene. Bikkjene er bundet i nattlina med en kort kjetting og har derfor ikke store muligheter til å hoppe unna. Situasjonen er farlig for dem!

     Umiddelbart skyter jeg et skudd i lufta. Bjørnen lar seg  falle ned på alle fire rygger litt bakover vekk fra bikkjene og kikker rundt seg. Den får øye på meg, og uten å nøle kommer den byksende mot meg i full fart. Jeg slipper «Wijde». Hun er oppe av snøsjakta i samme øyeblikk som bjørnen er framme. De kolliderer nesten, bjørn og hund. Bjørnen går opp på to like foran oss, mens «Wijde» bjeffer vilt  og hoper til side da bjørnen slår etter henne.

     Bjørnen faller igjen ned på fire, bryr seg ikke om hunden, stirrer bare på meg der jeg står nede i snøsjakta mens den sakte svinger hodet fra side til side. Så kaster den seg mot meg, og jeg skyter i samme øyeblikk. Avstanden fram til den er litt over 1 meter. Den har faktisk hodet over snøsjakta og er på vei ned da skuddet faller den om, – død.

 

 

 

   Huff, det ble litt for nærme, men som de sier de gamle gutter: «Det vil jo helst gå godt», – og det gjorde det heldigvis denne gangen også. Men jeg å innrømme at det skvulpa fælt i kaffekoppen etterpå. I begynnelsen av mai begynte været å bli varmere. Midnattssola hang allerede høyt på himmelen, og det var en sann nytelse å kunne bevege seg utendørs  uten alltid å måtte fryse. Også snadden så ut til å like seg. Den hadde holdt seg i sjøen hele vinteren, men nå begynte den så smått å legge seg opp på isen. Der lå den like ved hulet den hadde laget i isen og solte og koste seg.

   

 

  Og løpet av våren ble det mange kilometer med kryping og åling i hvitt kamuflasjetøy for å komme på skuddhold. Ble det et dyr så fraktet bikkjene det hjem til hytta for meg på en pulk. Med snadden gikk det greit, men var det en kobbe jeg fikk, måtte jeg først flå og partere den på isen før bikkjene tok til å slite. Og sakte, men sikkert ble et magert kjøttstativ fylt opp med kjøtt og Mushamna. Rik på gods og gull ble jeg ikke, men dersom gode minner og spennende opplevelser har noen verdi, – ja, da er jeg en velstandsmann.