På tokt med bergmesterskøyta

Av Karl Robert Ertsaas

16/12-1954 Lofotposten

 

Bergmesterskøyten på Svalbard er litt av en severdighet. Den er omtrent like lang fra stavnen til akterenden som kjølen til ripa. Skuten har vært tilbygd og forandret adskillige ganger, og de forskjellige byggeperioder skiller seg ut med like stor tydelighet som på en katedral.

Hvordan det har lyktes å holde den flytende over Nordishavet, er jeg dessverre forhindret fra å fortelle av den grunn at jeg ikke har kjennskap til det. Jeg har nøyd meg med å konstantere at det er en heltedåd som med all ønskelig tydelighet beviser at nordmenn er et sjøfolk av aller høyeste klasse.

I to sommersesonger har «Polarkull» trofast fraktet bergmester Aasgård rundt til de forskjellige gruveanleggene til tross for at den 22 hesters Volda-motoren nok har gitt de eldgamle spantene en alvorlig påminnelse om teknikkens fremgang i det tyvende århundre.

Det er allikevel ikke tvil om at «Polarkull» i dag med lengsel og vemod tenker tilbake på sine ungdomsår da den duvet under råseilet langs Vestlandskysten.

I høst var jeg en av de fire heldige som fikk være med sysselmann Balstad på en kombinert inspeksjons- og jakttur til Sassen Bay. Jeg skal villig innrømme at jeg fikk en del betenkeligheter da jeg ble klar over at reisen skulle foregå med bergmesterskøyten, men jeg trøstet meg med at ingen er så gal som sitt rykte. Det kan nok være mye sant i det. Men hva «Polarkull» angår, stemmer det ikke. Den er nemlig mye verre.

Den første timen var det blikk stille. Det forhindret imidlertid ikke at skøyten skaket og ristet så vi begynte å se dobbelt. Og det er unektelig noe ubehagelig når en sitter og spiller bridge. Den dag i dag påstår min makker Viberg at det skyldes denne spesielle formen for ”tvisyn” at vi kom i 6 spar, – isteden for som riktig var – 3.

Da vi passerte Diasbassodden, fikk vi det meteorologene kaller ”frisk bris”. Men alt er relativt. Om bord på bergmesterskøyten betyr det i hvert fall sterk kuling. Etter kort tid kunne vi levende forestille oss hvordan cocktailen føler seg inne i ”shakeren” når den er i hendene på en flittig bartender.

Samtalen kom helt naturlig inn på skipsforlis i Polarstrøkene. Det viste seg at vi alle kunne et utall av grufulle – og etter vårt utsagn – sannferdige historier. Hvor hårreisende de enn var, kunne vi under de rådende omstendigheter uten vanskeligheter sette oss inn i forholdene. Ingeniør Welde hadde i sine yngre dager drevet med isbading, og han gav oss en mengde gode råd og vink. – Det kan komme godt med, – sa han dystert og stirret på det grønne isvannet som fosset forbi ventilene. At han kunne omsette sine teorier i praksis, visste vi uten at han selv fortalte det. Under en ekspedisjon på Grønland hadde han svømt 300 meter mellom iskoss for å legge tau om en hvalross som var blitt skutt.

Da vi i tankene hadde gjennomlevd en 20-30 skipsforlis under Polarkalotten, ble det inngått våpentilstand. Og vi overtalte Welde til å fortelle historien om da han under krigen – ved Cap Morton – forsøkte å senke en tysk ubåt med revolver. Han var nettopp kommet til det kritiske punkt – ubåten besvarte ilden – da Martin maskinist kom ned for å fortelle oss om Volda-motorens fortreffelige egenskaper. Vi bet oss særlig merke i at maskinen nu gikk med 350 omdreininger mens den kunne yte 428. Vi hadde allerede på dette tidspunkt godkjent sysselmannens forklaring om at «Polarkull» fløt av gammel vane, – eller uvane, alt etter som en ser det – og vi følte oss mer modige. Og det forledet oss til å innlede forhandlinger med Martin om å la maskinens latente krefter få fritt spillerom. Martins tiltro til skroget var ikke mindre enn vårt, og han var ikke overvettes begeistret for forslaget.

Men vi argumenterte med at Svalbard-budsjettets aktivaside var noe mer enn rikelig og at bergmesteren neppe ville få noen ny skøyte før denne lå adskillig fot under vannet. Dessuten lovet vi – uten å ta hensyn til Weldes protest – at han skulle ta hele mannskapet på slep om det skulle bli fornødent. Hva oss andre angikk var det ingen fare, vi kunne alt om isbading, i hvert fall teoretisk. Martin gav seg.

 

Personlig har jeg aldri opplevd noe jordskjelv, men jeg har vært om bord på «Polarkull» når Volda-motoren går med 420 omdreininger, – og virkningen er vel noenlunde den samme.

Alt som var løst pluss en god del til kom haglende nedover oss som satt på salongen. Ovnen slo alle dører på vidt gap og spydde ild utover dørken. Jeg ble sendt opp til Martin for å forvisse ham om at troen på Volda-motoren var blitt ytterligere styrket, – og tiltroen til skroget tilsvarende redusert. Men nu var ikke Martin lett å stoppe. ”E har enda 20 omdreininger å gi’n,” ropte han gjennom dommedagslevenet. Uten noen nærmere konferanse med sysselmannen tiltalte jeg Martin etter alle straffelovens paragrafer – uten at det hadde noen synderlig virkning. Jeg så meg derfor nødt til – på stående fot å erklære unntagelsestilstand – og foreskrev de fornødne tvangsforanstaltninger. Det ble for mye for Martin. Han kapitulerte betingelseløst og reddet dermed bergmesterskøyten fra å slutte seg til sine jevnaldrende på skipskirkegården.

Etter denne nervepåkjenningen sovnet vi eller kanskje senere sagt besvimte.

 

Da vi våknet neste morgen, lå vi trygt forankret i Bjonahavn. Det vil si vi hadde ligget der lenge, og sysselmannen hadde alt vært på land, og resultatet av inspeksjonen kastet han på bordet. – Hva er dette? spurte han. – Kjøtt! svarte jeg i full overensstemmelse med sannheten, men det var etter sysselmannens ansiktsutrykk å dømme ikke svært intelligent sagt. Det var selvsagt arten det gjaldt – og det ble av et lite sakkyndig publikum gjettet på alt mellom moskus og sau. Skipperen som imidlertid hadde forstand på saken gav sysselmannen medhold i at kjøttet stammet fra rein. Og dermed var det klarlagt at det hadde foregått en forbrytelse. Reinen er nemlig totalfredet på Svalbard. Så stod det bare å finne ut av hvem som var lovovertrederne, men det er en annen og mer vidløftig historie.

 

Da vi gikk innover mot fangstmannen Nøis’ hovedstasjon, var det blikk stille. Helt inne i fjordbunnen så vi Van Postbreen som strakte seg kilometerlangt opp gjennom dalen og forsvant i en dunkelgrå høsthimmel. På toppen av de forvitrede fjellkjedene stod mektige ”varder” som naturen hadde brukt en del millioner år for å forme.

Nøis var ikke hjemme, men dørene stod gjestfritt ulåst. Foran ovnen lå opptenningveden ferdig. På bordet stod det mat. I en stol ved siden av lå en kunstferdig stoppet strømpe. Det var tydelig at Nøis i de årene han hadde tilbragt her oppe, hadde blitt en dyktig ”husmor”. Hvordan han holder ut å ligge her oppe år etter år, har han selv en enkel forklaring på: Han sørger for å ha nok å bestille. Og når han ved siden av å fangste skal se etter at de 25 bistasjonene til stadighet er i orden, kan en godt forstå at det ikke blir lange stundene han kan ligge å stirre i taket og gruble over livets gjenvordigheter.

Nøis behøver ikke bestandig å gå så langt for å komme til jaktfeltet. I vinter som gikk skjøt han en bjørn på trappen utenfor hovedstasjonen. Nøis hadde vært Longyearbyen i julen. Da han nærmet seg huset, kunne han så vidt skimte noe i gult som beveget seg. For å bli sikker i sin sak, tok han en båtshake som stod ved veggen, og holdt foran seg. Med ett snerret det iltert, og båtshaken ble knust til pinneved. Nu syntes Nøis at bjørnen drev spøken for langt. Han tok geværet av skulderen og slengte et par skudd etter fredsforstyrreren. – Det ble bom, tenkte han, og gikk inn for å få seg en fortjent hvil etter den 10 timers marsjen i storm og snetykke.

Dagen etter fant Nøis bjørnen 200 meter fra åstedet.

 

Vi gikk time etter time uten å se tegn til liv, bortsett fra havhesten som stadig kretset over oss og holdt et syndig liv. Viberg trøstet seg med at rypene i hvert fall hadde så stor respekt for oss at de gikk ”i dekning”. Og Svalbardrypene er jo kjent for ikke å være stort mer skvetten enn en høne.

Vi var på vei oppover en lang bre, og rent tilfeldigvis snakket vi om folk som hadde selvbeherskelse nok til å dø med en del velvalgte ord. Uten noe som helst advarende tegn, sluttet breen. Vi ble stående på kanten og stirre ned i et dypt mørkt svelg. Det viste seg at vi hadde gått over en kilometer på en metertykk isskorpe som dannet tak over kløften. Vi åpnet og lukket munnen, men det kom ikke en lyd. Fra da av har jeg næret en enda større respekt for folk som går døden i møte med en del såkalte ”velvalgte ord”.

Det var jeg som oppdaget henne først. Hun satt og nippet til de få mosedottene som fantes på den karrige grunnen.

Da rypen ble vár oss, kastet hun et likegyldig blikk nedover, fortsatte med middagsmaten uten å ta det ringeste hensyn til oss eller geværene våre. – Du så henne og har førsteretten – sa Viberg generøst. – Gå bare så nær at du er sikker på å treffe, rådet han. Den angsten som rypen skulle ha hatt, den hadde jeg. For hver gang jeg stoppet, sa han: Videre. Til slutt hadde jeg det inntrykk av at jeg måtte velge mellom å skyte eller å sparke henne i hjel. Jeg fyrte, og da jeg åpnet øynene trillet hun nedover bakken. – Jeg stod ferdig i tilfelle du skulle bomme, sa min kamerat. Helt unødvendig, svarte jeg, og snudde meg bort for å skjule gleden og forbauselsen over å ha skutt mitt livs første rype.

 

Like etter sluttet Welde seg til oss og jakten begynte nu virkelig for alvor. Vi gikk oss rett på et kull på 10 ryper, og de satt alle og ventet på at vi skulle få has på dem. Maken til dødsforakt har jeg aldri sett i mitt liv.

På hjemturen kom vi bort i et nytt kull oppe på et fjellplatå. Jeg såret en, og Welde gikk tilbake for å gi den nådeskuddet med salongriflen mens vi samlet opp fangsten. Det varte og det rakk uten at vi hørte noe skudd. Med ett så vi Welde komme ned over mot oss – og det var temmelig fort. Bak ham kom ett eller annet som snøste og gryntet noe forferdelig.

 

Moskus eller noe lignende, sa Welde, og vi følte oss begge som frontsoldater før ilddåpen. Vi plukket frem en mengde patroner i tilfelle at det skulle bli en lengre ildgivning. – Skyt ikke i pannen, bad Viborg – det hjelper ingenting. Hold bak øret. Rådet var utvilsomt riktig, men hva hjelper det meg. Jeg har nemlig den uvanen at jeg lukker øynene i det samme det smeller, men det sa jeg klokelig ikke.

 

Da situasjonen omsider avklaret seg, visste det seg at det var rein – men det var en usedvanlig kappglad sådan. Først da vi stod samlet alle tre tok den fornuften fangen og lusket vekk med mange og unødvendige tegn på mishag. – Var du redd, spurte vi Velde. – Nå nei, men jeg undret meg på hvordan jeg skulle ha klart å overbevise sysselmannen om at jeg hadde skutt reinoksen i selvforsvar hvis det hadde vist seg å bli nødvendig. Og jeg tror ærlig talt at Balstad hadde vært mer tilbøyelig til å forelegge en bot på 500 kroner til fordel for statskassen enn å tro at en rein måtte skytes i selvforsvar. Embetsmenn har nu engang betaling for å være skeptisk.

Da vi omsider var samlet på skøyten om kvelden, var det øket på med blåsten, og skipperen fant det ikke rådelig å gå tilbake til Longyearbyen. Og vi benyttet skumringen til å dra opp mot Tempelfjellet for å drive jakt på sjøpapegøye. For hver gang vi hadde avfyrt et skudd var vi mer spent på om fjellsøylene stod enn om det begynte å hagle med fugl ned over oss. Men de utallige vardene var heldigvis mer solid enn sitt vankelmodige utseende. Noe kunstmaleren Bjørn Skaun beklaget. Maleriet mitt ville ha blitt mer verdifullt om fjellet hadde ramlet ned mens dere var der oppe. Nå ja, vi beklaget det ikke. Vi kunne ikke befri oss fra tanken at det ville ha blitt trangt om plassen hvis det hadde kommet veltende ned over oss.

 

Hjemturen med «Polarkull» var ubeskrivelig. Vi fikk meteorologisk kuling, og følgelig polarkulsk orkan. Hadde de bevilgende myndighetene vært med, ville det utvilsomt ha blitt skaffet nytt skrog til Volda-motoren.

Det sies at drukningsdøden er ganske behagelig, sa Welde ettertenksomt. Han lå og stirret på kvitt skum som lekte seg på bølgetoppene. Skuten stakk snuten ned i frådende isvann, og vi ble stadig like forbauset. På styrbord side stod fjellveggen loddrett opp – svart og dyster. Over kammen stakk en blek halvmåne frem.

 - Drukningsdøden, gjentok Viberg. – Den er nok fin, sa Skaun uten overbevisning. Takknemlig over trøsten sovnet han inn med hodet på et livbelte.

– Undret over alle undre – vi kom levende til Longyearbyen. Det er så rart med skøyter som flyter av gammel vane.