Sigurd Storstad forteller om da Lars Hansen ble forfatter

Av Sv. L

(Tromsø 7/7-1975)

 

 

                                         

                                                   Lars Hansen

 

 

Tromsømannen Lars Hansen som kom en komet på den litterære Svalbardhimmelen i siste delen av 1920-årene. Den mektelige fargerike Tromsøblikkenslageren hadde vist seg fra mange sider på forhånd. Han hadde også opplevet litt av hvert, denne fantasifulle rappkjeften innen han like før han fylte 60 år også ble forfatter.

Den første boka hans ble til sommeren 1925 da han og pelsbereder Sigurd Storstad dro til Dun­øyene med åpen fangstbåt. Særlig mye mer enn et lite telt og det mest nødvendige av proviant og fangstutstyr hadde de ikke. Men Lars Hansen hadde sørget for å ha bra med papir og det skrev han på hver bidige ettermiddag, – og om formiddagen når styggeværet herjet og det ikke var stort annet å foreta seg.

Noen uker ute i turen ble boka også døpt: – ”I Spitsbergens vold”. Og den slo altså så godt an at han med ett slag ble en kjent og omtalt forfatter, sier Sigurd Stor­stad.

Egentlig var det nå for å finne dobbeltspatt og gjøre bra penger på den vi dro oppover for, sier Sigurd Storstad i en prat med «Tromsø». Så ble det altså bok i stedet. Den dobbeltspatten vi fant var rett og slett sundfrosset – og ikke brukbar for den optiske indu­stri som betalte godt for skikkelig kvalitet.

Lars Hansen var flittig som en maur i skrivingen, – og han var ikke til å stoppe når han satte i gang. Men den samme Lars Hansen, som hadde vist seg å ha allverdens selvtillit i alle andre ting, var høyst usikker på seg selv som skribent. Han kunne likesom ikke få seg til å tro at en ”blekk­enslager fra Tromsø” kunne skrive en bok og selges attpå til. Han trengte en god del oppmuntring og trøst i sine mange tunge stunder omkring dette manuskriptet, – både oppe på Dunøyene og etter hjemkomsten til Tromsø. Men boka slo an. Blekkenslageren fra Tromsø ble kjent og anerkjent forfatter, i løpet av meget få år.

 

– Det var en vårdag i 1925 at Lars Hansen dukket opp på pelsberederverkstedet til Storstad. Han hadde fått tak i et krystall av dobbeltspatt fra Hornsund. Dobbeltspatt var meget etter­traktet blant annet til prismekikkert – og fint betalt. Kunne de nå bare finne denne dobbeltspattforekomsten, så ble det nok penger av det, sa han.

Lars Hansen var da nylig kommet hjem fra Amerika.

Penger hadde han ikke. Men han ville altså ha med seg Sigurd Storstad, med god erfaring fra tidligere fangstturer til Svalbard. Lars Hansen hadde med seg seks sølvrevskinn hjem. Og det var fine saker i den sølvrev-feberens tid man den gang levet i. Riktig­nok var iallfall to av dem ikke sølvrev, – men finfine korsrev nokså likt sølvrev. Det så vi som fagfolk på verkstedet, sier Sigurd Storstad med et smil. Og Lars Hansen skaffet seg penger på dem, – to solgte han til en pelshandler for 1.600 kroner pr. stykk, ett ble solgt for 800 kroner og på korsrevene klarte han å få låne 1.600 kroner, – riktignok etter en del plunder.

Men de måtte ha båt. De fant fram til en gammel fangstbåt som hadde vært brukt til hvalrossjakt i sin tid. Den lå på Tromsdalsiden, og den fikk de på hånden. Men den så ille ut. Men de fikk den da i vannet og senket den for at den skulle trutne og bli litt mer tett. Etter noen dager var den såpass at de to kunne ro den over Tromsøysundet. Båtbygger Isaksen ble rådspurt, – og han sa at det i grunnen ikke var så dårlig båt. Med nytt kjølbord og et par andre bord i tillegg ville den bli ganske bra. Han påtok seg å gjøre det, – og billig var han. Båten var i full stand for et par hundre kroner.

 

Kaptein Svendsen på «Braganza» skulle til Spitsbergen med 50 svenske arbeidere og en prest til Sveagruva. Han lovet å ta med de to og fangstbåten deres – gratis.

I mens var det travle dager med utrustningen. Lars Hansen fant fram til et gammelt gaffelseil som ble sydd om til råseil. To par året fikk de attpå av båtbygger Isaksen. En rifle og et hagelgevær fikk de låne, – ammunisjon hadde Sigurd Storstad fra før. Meningen var at de først og fremst skulle leve av egg, fugl og sel.

Lars Hansen eide en riktig sværing av en amerikakuffert. Den skulle stå midt i båten skikkelig fasttjoret og gi plass for ammunisjon, våpen, litt klær og proviant m.v. – ting som ikke måtte bli våte.

Hos fru Knoph som den gang drev en brusfabrikk, fikk de vite at det i stabburet til et hus som den kjente skipperen Elling Olsen hadde eid, var stablet inn en del gamle fangstredskaper. Der fikk vi forsyne oss med noen gamle hakapiker og annet som vel alle­rede den gang ble karakterisert som museumsgjenstander.

På ett punkt var Lars Hansen kravstor. Fottøyet skulle være førsteklasses. Skomaker Ophaug sydde på bestilling noen riktig fine røyserter til dem begge.

Provianten var ikke luksus. Vi skaffet oss en del margarin og kavring, røyketobakk og skråto­bakk, rosiner og annet småtteri. Lars Hansen var av­holdsmann, Storstad var i grunnen det han også. Men Storstad fikk da overbevist kameraten et aldri så lite flaskefôr kunne være greit og ha med, – det var iallfall fint byttemiddel.

Kort før «Braganza» var klar til avgang fra Tromsø, etter turen til Narvik, rodde de to i fangstbåten med amerikakufferten og det hele ut på havna i Tromsø. Kaptein Svendsen tok dem ombord, gjorde forutsetningene for gratisskysseri klare – og så bar det nordover, med fangstbåten på dekk.

Det ble ruskevær oppover. Utfor Hornsund sa kaptein Svendsen fra hvor de var og la ikke skjul på at det kunne bli en hard tørn med årene. Det var mye urent farvann, og han kunne ikke gå nærmere kysten. Sigurd Storstad hadde skipperskolen og mente det skulle gå bra, – når han bare fikk vite hvor de var. Helt sikker var nå ikke Svendsen på det. Men han ga dem et kompass og kursen på det så ville vi komme frem til Dunøyene. Det luftkompasset Lars Hansen hadde skaffet var lite tess, sa han.

Så sendte han oss ned til en solid middag som han ba oss legge i oss mest mulig av. Vi kunne nok trenge å ha noe å ro på, sa Svend­sen.

Så etter en stund til kom beskjeden, – skulle vi begi oss ut i skodda, fikk vi komme. Båten kom på havet og de to gikk om­bord.

 

Det var en fredag middag de begynte å ro. Det blåste opp til en hel kuling. De rodde et helt døgn og da var det blitt stiv kuling, – som de heldigvis hadde på låringen. De rodde et døgn til og enda et halvt døgn. Lars Hansen ymtet nok frampå om at man hadde tatt på seg en for stor oppgave. Men Storstad svarte at det var ingen vei tilbake. Hold øya framover, kan hende skodda sprekker, sa han.

Lars Hansen som den eldste satt bak og rodde, mens den spreke Storstad satt foran. Hendene var hudløse på dem begge forlengst da skodda plutselig revnet og de så foran seg den største av Dunøyene. Sjøen brøt hvitt, – men Storstad visste at det var havn, – bare styr midt gjennom de verste brottene, sa han.

Og inn kom de fint.

Lars Hansen var helt utslitt. Storstad måtte sette opp teltet, – det blåste ned flere ganger før det stod. Men først hadde han for skikkelig betøyd båten og sikret den.

Så tok han en bøtte og sanket egg, – det var reder nok like rundt der de var kommet på land.

Han rigget til ly i båten ved hjelp av seilet, og skiftet over til tørre klær. Lars Hansen ville ikke skifte. Han gikk opp i teltet på land og la seg gjennomvåt om han var. En stund etter hadde han fått hvilt litt, – og han ble ropt ut av teltet som i mellomtiden hadde blåst ned over ham.

 

                             

                 Fra venstre: Henry Rudi, Håkon Karlsen og Henrik Knudsen

 

 

 

Etter at de hadde fått hvilt seg og kommet litt til krefter fikk de se en båt ute på havet. Storstad regnet som sikkert at det var Henry Rudi som lå der oppe sammen med Håkon Karlsen på dun- og eggfangst. De hadde tilhold på ”fastlandet”.

Rudi og kameraten hadde fått se båten og var sikker på at det var folk som hadde forlist i det svære uværet. Inne hos Rudi hadde det vært så ille at fallvinden hadde tatt motorbåten som var satt på land og tjoret,– og siden motorbåten var helt borte, hadde de rodd ut i en småbåt de hadde.

Alle fire var glade over å møte hverandre, – og det gikk ikke likere enn at Lars Hansen og Stor­stad fikk fire-fem sekter dun av gjestene. Det var sekker med 35 kg dun i hver til en pris av 3.50 pr. kg. Og vi ble hjertelig invitert til besøk hos Rudi og Karlsens paulun, legger Storstad til.

Og så var Lars Hansen inne i skrivingen. Jevnt og trofast arbeidet han. Ofte skrev han hele dagen. Det var Storstads jobb å gå på jakt og gjøre mesteparten av det praktiske arbeide som må til når en ligger i åpen fangstbåt på Spitsbergen og med bare spar­somt proviant med hjemmefra.

En dag kom en båt inn til øya der de to lå. Ombord var fiskerikonsulent Thor Iversen og magister Kofoed og med Heggås som skipper. Det var karer som var hyggelig å snakke med, – og Lars Hansen var levende opptatt. Det ble fin middag ombord. De fikk med seg hyse og kveite da de dro på land, – og det var store ting som senere delte broderlig med Henry Rudi og kameraten hans.

De to forsynte til gjengjeld Thor Iversen og de andre ombord en ladning med egg. De hadde nok av dem, – i salttønner så de ikke ble ødelagt.

En dag ut i august fant Storstad på en av sine streiftog på øya ripa av en båt. Det viste seg å være restene av den motorbåten som de to hadde da de tok seg inn til Dunøyene om våren. En storkuling hadde tatt båten og kastet den på sjøen trass i surringene.

Rudi fant forøvrig senere motoren ikke langt fra stedet der båtripa lå. Om han fikk den i gang skal være usagt.

Men det lakket og led, – og det kom nysnø i fjellene og et og annet isfjell kom drivende.

Lars Hansen var ferdig med manuskriptet, – som han for­øvrig både en og to ganger hadde villet rive i filler når han fikk stunder da trua på seg selv sviktet.

Like før de dro av sted i fangst­båten hadde de besøk av Rudi, og han og Storstad gikk på jakt og kom hjem med den svære børen på 14 storgås.

I mellomtiden hadde de vært inne på hovedlandet og funnet seg fram til dobbeltspattforekomstene. Men det var vanskelig lende, – og dessverre den dobbeltspatten som man trodde var så verdifull, var frosset i stykker og intet verdt.

Så la Lars Hansen og Storstad ut fra Dunøya med 8 sekker dun pluss en god del egg og alt annet de hadde med seg. Det var trangt ombord. De spiste en solid middag, kokte suppe med mye rosiner i og så brukte de egg om­bord. Koke ombord var ikke mulig.

De rodde seg ut av utgrunna og fikk fin bør nordover. De seilte og slet seg fram den lange veien.

En gang eller to la de til land og var bl. a. innom en tom fangsthytte. Men der fikk de iallfall stelt seg litt og hvilt litt – og kokt ny forsyning med rosinsuppe.

De seilte da videre og kom til slutt til Isfjorden og inn til en hytte der de traff skipper Jens Øyen og en til som var der som vaktmann.

Etter noen dager kom «Braganza» og tok de to og fangst­båten deres ombord.

Og Lars Hansen var opptatt. – Han pratet og pratet om bord. Som den karen kunne fortelle!

Da de kom Til Tromsø, var han så opptatt av boka si at han gikk hjem til Sigurd Storstads foreldre første kvelden – og der begynte han å lese opp for dem. Og begge to ble de begeistret og oppmuntret ham.

Så renskrev Sigurd Storstads søster manuskriptet. Tromsø og Ishavet hadde fått en ny forfatter.