Fredrik Rubach etter 20 vintre på Svalbard:

Landet der oppe eier meg

av K. Fjørtoft (ca. 1980)

 

 

                                        Fredrik Rubach (1915-1989)

 

 

Du går der alene vinterstid. Det er klar stjernehimmel. Det er fullmåne. Nordlyset flammer. Du føler deg liten og ser bare dine egne spor i snøen når du snur deg. Du er alene med deg selv og skaperverket.

Slik beskriver fangstmannen Fredrik Rubach sitt forhold til Svalbard etter å ha overvintret der i 20 år. Men nå er det slutt, sier han.

 

Nei, nei du. Livskarusellen hoppet jeg av for over tyve år siden. Jeg står bare på yttersiden og ser på det som skjer!

Fredrick Ruback er kommet ned fra Svalbard for godt. Han er ferdig med sin tid som fangstmann og overvintrer. Dermed er også et epos i Svalbards dramatiske historie avsluttet. For Harstadværingen er den aller siste av de gamle overvintrere som ennå lever. Tyve overvintringer i fangsthytta har han bak seg. Riktignok er han bare 65 år, men fangstmannens frie liv er det for alltid slutt med. Overvintringsfangst lønner seg ikke lenger.

– De som overvintrer i fangsthytter oppe i isødet i dag er bare å regne for rene eventyrere som vil oppleve en vinter i ensomhet, slår han kategorisk fast.

 

Fredrick Ruback tilhører de gamle kjempene. Noen av dem har han overvintret sammen med. Han kan ennå se for seg Arthur Oxaas, – Herren fremfor noen annen. Alltid kledd i hvit kelnerjakke når noen kom på besøk til fangsthytta i Dixonfjorden. Eller Henry Rudi, Isbjørnkongen som la ned hele 713 isbjørn. – Georg Bjønnes, – Ishavets Munchausen. Og Hilmar Nøis, mannen med 38 overvintringer bak seg, flere enn noen annen fangstmann.

Vi sitter i hans lune hjem i Harstad, omgitt av minner fra et rikt liv på Svalbards vidder. En av veggene er kledd med bøker. Og naturlig nok er det litteratur fra arktiske strøk som dominerer.

Han merker at jeg kikker på boktitlene, og utbryter med latter i røsten: – Jeg blir syk om jeg ikke får lese daglig. Ja, de kan heller ta maten fra meg om jeg bare får beholde bøkene mine. Men så var nå bestemor tross alt søskenbarnet til selveste Johan Falkberget.

 

Hornsund

For noen år siden var jeg selv innom stedet han virkelig følte seg hjemme – i Hyttevika på nordsiden av innløpet til Hornsund. Fangsthytta ligger der lav og grå, innemurt av stein. Og foran den, en grønn gressbakke som strekker seg helt ned til strandsteinen.

Da jeg tok bort plankene som holdt inngangsdøra lukket, så jeg inn på fire isbjørnskinn som Rubach ikke hadde klart å få med seg da han dro tilbake til sivilisasjonen utpå vårparten dette året. Inne i oppholdsrommet var det nyvasket. Jeg kjente lukten av grønnsåpe. Hver ting sto på sin egen plass. Og hele taket i oppholdsrommet var dekket med fargebilder av tekkelige kvinner med bare bryster. Jeg kunne huske at fangstmannen hadde fortalt om kvinnene sine.

– De er så gode å ha rundt seg gjennom en lang vinter, hadde han sagt.

Han slår opp i to vannglass fra en flaske whisky. Så tar han den obligatoriske Svalbard-skålen. Tre harde kakk mot bordplaten med glasset, og:

– Skål, og takk for sist!

Nøyaktig slik fangstfolk gjerne gjør det når de møtes igjen etter å ha ligget i hver sin fangsthytte en måned eller to bare to-tre mils vei fra hverandre. Men storm og arbeid med revefellene har ført til at det ikke har blitt tid til noe besøk.

 

Nærheten av Gud

Vi har sittet et par timer og snakket om løst og fast da han plutselig sier, nesten som en slags betroelse.

 – Jeg har vært mange steder i mitt liv: Japan, USA, India, Canada, Alaska. Men jeg har aldri noe sted følt en så sterk kontakt med skaperverket, med Gud – som i Hyttevika ved Hornsund. Jeg har så mange ganger vært helt syk, mitt hjerte og bare lengtet og lengtet nordover til Svalbard. Det kan ikke forklares, men landet der oppe eier deg.

Tenk, sier han og slår ut med armene, – du går der alene vinters tid. Det er klar stjernehimmel. Det er fullmåne. Nordlyset flammer. Du føler deg liten og ser bare dine egne spor i snøen når du snur deg. Intet annet. Du er alene, alene med deg selv og skaperverket. Det er en fangstmanns glede, og han, forbannelse!

– Men når du kommer så nær Gud, er det ikke da vanskelig drepe Guds egne skapninger?

– Jeg har aldri skutt en isbjørn med glede. Det å være fangstmann er et yrke. Og vi skal leve av det. Men vi skal også sørge for at viltet overlever. Dessuten, – Svalbard i dag og Svalbard før i tiden er ikke det samme. Før var det nok vilt der nord, men ikke nå. Det er min oppriktige mening at isbjørnen burde vært fredet for mange år siden. Nå ser jeg at enkelte har begynt å snakke om jakt på den igjen, men det vil være fullstendig galt. Selv om bestanden av isbjørn er blitt litt større, så tar det mange år å bygge opp stammen igjen. Husk at isbjørnen får unger bare hvert tredje år. Og ungene følger moren i 27-28 måneder. Derfor må vi ta tiden til hjelp.

– Du er ikke særlig glad for at snøscooterne er blitt allemannseie på Svalbard?

– Nei. Den er en forbannelse for alt dyreliv. Det er jo registrert omtrent like mange scootere i Longyearbyen som det er innbyggere der. De fyker overalt. Ja, jeg tror at det er snøscooteren som har ødelagt moskusstammen. Selv så jeg engang 21 dyr på en gang. I dag regner en med at det er fra ett til tre individer igjen på hele Svalbard. Derfor er stammen dødsdømt. Moskus trenger ro om den skal forplante seg, og ro har den ikke fått i de senere år med alle snøscooterne fykende rundt i terrenget.

– Er det bare isbjørnen av dyrelivet på Svalbard som har gått tilbake?

– Nei, det gjelder omtrent alt av både fugl og dyr. Vel nok er hvalrossen i oppgang, og bjørnestammen har vel nå stabilisert seg. Men la oss ta Hornsund. Der var det minst ti millioner alkekonger i sin tid ifølge Werenskiold. Nå er det 5-6 millioner, eller bare litt over halvparten igjen. Jeg synes det forteller mye.

Og da jeg for første gang kom til Sassen-området lenger nord for førti år siden, da lå det så mye sel på isen at det virket nesten som om noen hadde kastet en neve helpepper ut over fjordisen. 1 dag ser en bare enkeltdyr. Og i gamle dager kunne det sankes både seks og syv sekker dun på Gåseøyene i Sassen Bay. Nå sanker de én eller to sekker. Alt dette forteller at både dyre- og fuglelivet på Svalbard har gått sterkt tilbake de senere år.

– Er det menneskene som er skyld i det?

– Selvfølgelig er det menneskene. Hvem andre skulle det være? Men det er ikke bare de som er på Svalbard eller var der i tidligere år som alene har skylden. Overalt hvor en kommer ute i terrenget blir en slått over all forsøpling. Langs strendene kan det lyse i alle regnbuens farger fra plast som er kastet på havet frå båter. Men verst er det likevel med alle trålposer som reker på land. Der omkommer det både fugl og reinsdyr som setter seg fast.