Er Svalbard i ferd med å miste sitt arktiske klima?

av Asmund Rørslett

Nordlys 26/8-1947

 

Er Svalbard i ferd med å miste sitt arktiske klima? Dette spørsmålet melder seg sjøl når en her oppe stadig hører om den forandring i værlaget som har funnet sted i de siste 10–15 årene. Den svenske me­teorolog Gøsta Liljequist fra Meteorologiska Instituttet i Stockholm har i sommer besøkt Isfjorden og andre distrikter på vestkysten av Spitsbergen, dels for å feriere og dels for å gjøre iakttagelser av vitenskapelig interesse. Han opplyser at den årlige gjennomsnittstemperaturen for Sval­bard er steget med hele 8 grader cel­sius i løpet av den siste mannsalder. Gøsta Liljequist, som bl. a. har un­dersøkt temperatursvingningene for Stockholm helt fra 1750 fram til vår tid, forteller at gjennomsnitts-temperaturen viser en stigende tendens for hele Skandinavia, og denne stignin­gen er blitt særlig merkbar i tids­rommet fra århundreskiftet og utover. Men ikke på noe sted i de nordiske land har denne stigningen vært så kraftig som på Svalbard, og dette har da også gitt seg tydelige utslag: vintrene er blitt mildere, og isbreene minker.

Allerede før krigen hadde Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser foretatt meget interessante målinger av minskingen av breene. I 1938 ble det f. eks. konstatert at enkelte av breene hadde trukket seg flere hundre meter tilbake. Fangstmannen og Svalbard-kjenneren Hilmar Nøis, som selv har gjort verdifulle iaktta­kelser på dette område, forteller at minskingen av breene har fortsatt i betydelig ut­strekning også under og etter krigen. Som eksempel nevner han von Postbreen ved bunnen av Tempelfjorden. Ved denne breen er høyden av bre­fronten redusert med flere meter bare fra 1941 da Nøis ble evakuert til Storbritannia og til i år. Brefron­ten er nå bare omlag 5 meter høy.

Den første gangen han var i Tempelfjorden – det kan vel være en 25 år siden – hadde brefronten en høyde av hele 40 -50 meter! Ved de øvrige breer som Nøis hadde besøkt i fjor sommer og i år, kunne han merke en lignende minskning som den von Postbreen hadde undergått i de siste 5-6 år. Også når det gjelder temperaturen om vinteren, mener Nøis at det har skjedd en stor foran­dring til det bedre i den mannsalder han har overvintret på Svalbard, uten at han kan underbygge sine iakttakelser med eksakte tall og grader.

Den kjente flyfotografen Bernhard Luncke som i 1936 ledet en omfat­tende luftkartlegging av Svalbard, forteller at han i sommer har lagt merke til en sterk minskning av flere breer på sydøstsiden av Spitsbergen, sammenlignet med størrelsen i 1936. Luncke har i sommer ligget på kysten av Storfjorden og foretatt en del detaljkartlegging av enkelte kystpartier, som en komplettering av den luftkartlegging som ble foretatt i 1936. Luncke og hans folk hadde i år med seg flyfotografiene fra 1936 over de landskaper som skulle kartlegges, men ved flere høve var det vanske­lig å kjenne landskapet igjen etter flyfotografiene, fordi breene hadde trukket seg så mye tilbake at hele landstrekninger som den gang var isdekt, nå er som barmark.

Kan det tenkes at Svalbard er i ferd med å få tilbake det tropiske klima som en gang skapte de veldige kullagene på Svalbard? Spørsmålet retter vi til meteorolog Liljequist som rister på hodet og sier: ”Å nei, det er det nok ingen nevneverdig mulighet for. Værlaget på Svalbard kommer nok i all den framtid vi nå­levende mennesker har noen inter­esse av, å være det en betegner som arktisk, selv om gjennomsnittstemperaturen skulle fortsette å stige ennå en tid – for det kreves en temmelig stor temperaturforandring (før klimaet skal bli slik som det er i Midt- og Nord-Norge f. eks. Men derfor er ikke stigningen i gjennom-snittstemperaturen på Svalbard uten praktisk betydning. I årene framover vil en f. eks. kunne påregne en noe lengere sesong for skipsfarten på Svalbard, til og med uten isbryterhjep. Med isbryter skulle det da bli mulig å for­lenge skipsfartssesongen meget vesentlig. Så temperatur-stigningen gjør ikke en isbryter overflødig, men hel­ler enda, nyttigere enn hittil!”