Radiotelegrafist Andreas Andersen forteller om sine opplevelser i Green Harbour

 

av K. H.

Hålogaland Avis 8/1- 1931

 

 

           

                             Telegrafstasjonen i Green Harbour

 

 

Jeg traff forleden telegrafist, Andreas Andersen. Han er nylig kommet hjem fra 15. måneders ophold på Svalbard idet han har vært ansatt ved radiostasjonen i Green Harbour eller Grønbukta. Jeg ber han fortelle litt om sine oplevelser der oppe.

Stasjonen ligger for sig selv, forteller han, så det er ikke særlig livlig der. Om vinteren er vi bare 3 mann og om sommeren 2 til. De nærmeste naboer var 4 km borte, og de bestod av et par hollendere. Tjenesten var ordnet slik at vi hadde vakt annen hver dag, og i fritiden var det meste å drive med sport, så det var et med sundt liv. Vi tok skiturer, kjørte med bikkjeforspand, gikk på jakt m.m.

– Men var det ikke koldt?

– Jo, om vinteren var det gjennomgående minus 35 – 40 grader celsius, og en tid hadde vi 46 grader, men det varte heldigvis bare 14 dager Luften er imidlertid tørr og god, så kulden kjennes ikke så hårdt. Man blir aldri forkjølet der oppe. Således falt jeg engang gjennem en råk, og jeg måtte springe for livet for å komme hjem og få skiftet tørre klær, men jeg fikk ikke engang snue efterpå.

Det var jo mørketid på 4 måneder der, og da kunde vi jo ikke gå lengere vekk enn at vi så lysene på stasjonen, ellers kunde vi risikere det verste. En jaktmann som bare var 500 meter fra hytten, kjørte således i ring i flere timer før han fant frem til huset. Om sommeren var det imidlertid bra, gjennemsnittlig var det 10 – 12 varmegrader, ja optil 15, og vi hadde både gress og små blomster.

– Hvordan var det med nyheter på en sådan utpost?

– Vi var jo på radiostasjonen og kunde ta nyheter hele verden over. Dessuten fikk vi pressetelegrammer tre ganger i uken, så vi var da à jour med det viktigste.

 

Bikkjer var halvveis ulver

 

Hvordan var det å kjøre bikkjene?

Det var morsomt, men de var svært ville, de nedstammet fra Roald Amundsens sydpolshunder, og ingen av dem kunde gjø, for de var halvveis ulver. Enkelte av dem var så farlige at vi ikke måtte vende ryggen til dem, ellers hadde de rendt lukt på oss. Bikkjene holdt til i innhengninger, og når vi skulde ut og kjøre, ropte vi navnene på de bikkjene vi trengte, og så kom de springende, og stillet sig opp i orden, så det var bare å legge selen på ryggen på dem. Kloke var de og utholdende. Hva maten angikk behøvde de ikke så meget, men kastet vi for eksempel en sel på 10 – 50 kg inn til dem, så var den i ett nu revet i stykker og alt ble fortært. De spiste så lenge det var noget. Bikkjene var fæle til å sloss, og det hendte flere ganger at et par ble drept. Når vi var ute og kjørte, brukte turene gjerne å vare en 5 dager, og vi hadde da med soveposer. Husly fant vi som oftest i gamle fangsthytter, men det var ikke stor varmen der, åpne og dårlige, som de var.

– Hva var det dere skjøt?

– Meget av alker. På en tretimer kunde vi skyte en 60 – 70. Videre var det sel og storkobbe, den siste fikk vi biff av. Sledeturene kunde ofte være spennende, for det kunde hende at vi gikk igjennem en råk, en gang falt således 4 bikkjer i vannet, men vi fikk dem da opp igjen.

 

De muntre fangstfolk

 

– Hadde De besøk av fangstfolk?

– Ja, av og til slang det nogen innom. Det var koldblodige og flinke folk. De levde jo i ensomheten og når de så kom frem til folk, ville de gjerne prate. Det ble historier over lav sko, og man kunde aldri vite om det var sannhet eller løgn, så utrolig var meget av det de fortalte. Selv forsikret de med det alvorligste ansikt at det var sant hvert ord. Jeg skal fortelle et par av de karakteristiske humørfylte historier.

 Engang traff en fangstmann to bjørner. De slåss slik, fortalte han, at jeg måtte skyte dem begge to jeg, ellers så hadde de drept hverandre. Slik går det løs med historier. Det kan jo blåse noget forferdelig der oppe og en fangstmann fortalte om en slik storm. Det blåste slik, sa han, at store sten blåste tvers gjennem veggene. Men vinduene, spurte en, hvordan gikk det med dem? Ja, du skal vite, jeg satte lemmene for, var svaret og forunderlig nok holdt de. Men koldblodige er de. Når de går på isbjørnjakt, bruker de å såre bjørnen i benet, og så går de bakefter den og driver den foran sig, for å få den så nær sin basis som mulig for at det ikke skal bli for lang vei å slepe den. Til slutt blir den så skutt.

 

Nogen får dilla

 

–  Tåler alle mørket og ensomheten der oppe?

– Ja, de fleste, men enkelte får hva vi kaller for ”dilla”. De blir mørkeredde, tør ikke gå ut og skjelver for den minste lyd. Ja, de blir helt tullete. Enkelte fangstfolk som lenge har ligget i en hytte i ensomheten, er også litt rare når de kommer frem til folk. De skjelver således for enhver lyd, men man blir bra med en gang bare en kommer under vanlige forhold igjen i samvær med andre mennesker.

 

Et ”tropisk” land

 

– Blir det gjort mange fund av forsteninger der oppe?

– Det var en vitenskapelig ekspedisjon der mens vi var der, og de fant jo adskillig, men for øvrig er det stadig noget å finne. Svalbard har jo en gang i tiden vært tropisk og det er lett å se, for vi fant forstenede appelsiner, hvalnøtter, svære blad, som var så tydelige at vi kunde se årene på dem.

– Og ellers noget?

Det var meget som vidnet om menneskenes ferd i tidligere tider der oppe, bl.a. lå det en masse vrak der, bare i Grønfjorden en 5 – 6 stykker, og mange graver var det også. De var vist mest hollandske og engelske. Nogen var kommet opp i dagen, og vi så kistene som besto av tykke ekeplanker, og oppe i lå benrester. Blant andre ting som kanskje kan ha interesse er at like før jeg kom, ble filmen ”Ropet fra norden” opptatt i Grønbukta. Det var vesentlig tyske skuespillere. Forfatteren Lars Hansen var også med, og radiostasjonens folk ble benyttet som hundekjører.