Med postflyet til Svalbard våren 1958

Aktuell nr.14 1958

 

Om ettermiddagen den 11. mars i år var det stor glede – rene 17. maistemningen på Svalbard. Da kom posten. Og denne gangen ble den ikke droppet på idrettsplassen i Longyearbyen, nå gikk flyene ned på «flyplassen». Det var to Catalinafly med 1550 kilo post ombord, ført av kaptein Odd Haabet og løytnant Arne Vatne.

I Adventdalen, fem kilometer fra Longyearbyen, hadde fol­kene fra Store Norske ryddet en 1430 meter lang flystripe, og landingen gikk så glatt som på noen flyplass. Første gang flystripa – som naturen selv har lagt – ble tatt i bruk, var da et ambulansefly gikk ned her for en måneds tid siden.

                                    Flyet kommer!

 

Det var opprettet radiostasjon i en liten hytte og satt opp markeringsmerker i enden av flystripa. Bulldosere og laste­biler var møtt fram for å frakte posten videre til Longyearbyen, og et hundretall mennesker, som man bare kunne se nesetippen på, hadde våget seg ut i kulda og jordfokket for å overvære begivenheten og gi flybesetningen den varme velkomst de fortjente. De fleste av folkene var kommet på ski og hadde tatt fotoapparater med. I måneder hadde de ventet på posten fra Norge, nå trippet de utålmodig etter å komme i gang med sortering og utdeling.

Overvintrerne ønsker flyet velkommen

 

Posten ble losset, lastebilene fylt med sekker, og med sputnikfart bar det avsted til arbeidermessa inne i ”byen” der en garde hjelpsomme mennesker med soknepresten i spissen var klar til å begynne. Før kl. 20.00 var all post levert, og det blir fortalt at det tirsdag den 12. mars lå en dyp lesesalstillhet over hele Longyearbyen,

Postflyene hadde startet på denne lange postruten fra Sola flystasjon søndag 9. mars. Mandag den 10. om kvelden ble posten tatt ombord på Bardufoss og kl. 04.00 – etter frokost som ble inntatt kl. 02.15 – tok Catalina A av. Ett minutt seinere startet Catalina C – (A med kurs for Hopen og C for Bjørnøya).

”Hopen er ei lita øy, noe over en mil lang og en kilometer bred, som det er vanskelig å oppdage i pakkisen,” forteller Arne Knudsen som var med i Catalina A. Men kl. 09.05 hadde vi Hopen i sikte og ti minutter seinere passerte vi sydspissen. ”Vi er veldig glad for å se dere,” fikk vi vite over radio. ”Men ikke la posten gå i vannet!” Hopen flagget, og ute på isbreen sto to mann og tok imot. Vi droppet en sekk og to store pakker, og de falt hvor de skulle falle. Så satte vi kurs for Hornsund og kjørte vestkysten oppover i 1500 fots høyde mot Longyearbyen.

”Ingen vanskeligheter underveis?” ”Nei, det gikk fint. Vi hadde bare van­skeligheter med matlagingen i flyet. Vi skulle koke kaffe og tomatsuppe, men vannet måtte tines først, og det samme måtte melken. Og brødskivene var dyp­fryste – men vi fikk dem da ned. I Longyearbyen ble vi stelt godt med. Da vi skulle ta av igjen, meldte vanskelig­hetene med flyene seg. Det var menin­gen å starte på hjemturen neste formid­dag, og vi møtte opp tidlig ved flyene for å varme opp motorene. Vi hadde med oss et stort varmeaggregat. Alt var stivfrosset på grunn av jordfokket. Vinden pisket iskrystaller opp fra bak­ken så luften var tett. Vi ble nødt til å returnere til ”byen” og bli der natten over.

                          I Arbeidermessa ble 1550 kilo post sortert.

 

 

Neste morgen dro maskinistene av sted til flyene den fem kilometer lange veien fra Longyearbyen. Det tok dem tre timer å komme dit. Brøytebiler hadde holdt på kontinuerlig hele natten med å holde veien åpen, den blåste igjen like fort som bilene beveget seg. Brøytekantene måtte skyves 25–30 meter ut til sidene for at de 13 tonns bulldosere skulle slippe å bli sittende fast.

Kl. 13.30 fikk mannskapene som var blitt tilbake i ”byen”, beskjed over radio fra maskinistene at første motoren var i gang. Vær klar! Og kl. 14.20 lettet Catalina A for Murchisonfjorden på 80 grader nord. Der ligger en interna­sjonal geofysisk ekspedisjon. 12–15 personer sto ute på isen og vinket, de hadde laget et kjempesvært svart kors ute på breen som vi droppet mot.

Cata­lina C tok av fra Adventdalen kl. 16.00 og droppet postsekker over Isfjord kl. 16.30.

Kl. 22.50 var Catalina A tilbake på Bardufoss med 10 sekker post fra Sval­bard og to passasjerer. C-en landet kl. 23.00. Tilbake på Sola flyplass hadde vi lagt bak oss 6200 kilometer og hadde vært i lufta i 31 timer. Catalina C hadde også droppet post på Hornsund og Ny Ålesund. Polakkene som ligger på Hornsund hadde fått 40 par raggsokker, og det kunne det nok være godt å ha der oppe.

Det var en vellykket og fin tur, forteller Knudsen, og fordi flyene måtte ligge et døgn lenger enn beregnet i Adventdalen, fikk vi anledning til å komme inn i gruvene, se den nye kirken som straks er ferdig­bygd og for øvrig bli bedre kjent med stedet. Det er 1310 mennesker som overvintrer der i år, av dem er 180 kvinner og 107 barn. Av barna går 45 på skole.

”Trist avskjed?”

”Det var ikke så mange som møtte opp på ”flyplassen” da vi dro igjen – de satt formodentlig hjemme og leste. Men noen var det. Og for før­ste gang fikk de jo anledning til å sende post med tilbake.

Vi hadde en pussig episode på opp­tur. Besetningen på Catalina C, som droppet post i Ny Ålesund, spilte ”Jo” et lite puss. ”Jo” er telegrafist i Ny Ålesund, tidligere telegrafist ved skvadronen som vi kaller 3-ern. Han fikk en stor pakke filleryer fra mora si i Trondheim. Før den ble droppet, kappet guttene hyssingen på pakka og lot mattene rulle ut i luften i hele sin lengde. Men hva guttene ikke visste var at det inni filleryene lå en mengde med garnnøster som ”Jo” skulle knytte tepper av i fri­stundene sine. De ble strødd utover isen.

«Jo» måtte bruke mye av fritida si på å samle dem igjen.