Familiefaren Roald Amundsen

                                Av Willy Østberg (Aftenposten 8/2-99)

 

 

 

 

 

 

 

I forbindelse med lanseringen av en ny film om Roald Amundsen, har det blant annet kommet frem at Roald Amundsen adopterte to eskimojenter og tok dem med til Norge, men "kvittet" seg med dem da eksperimentet om de hadde evnen til være som andre barn var utprøvd. Denne påstand er i høyeste grad ukorrekt. Det virker som om noen er veldig opptatt av å sverte Roald Amundsens gode navn og rykte.

 

Når man tenker på Roald Amundsen, forbinder vi ham med polferder, isbarrierer og endeløst slit på endeløse vidder. Men han var også familiefar i ca. to år. I årene 1922-1924 tok han på seg ansvaret for to eskimojenter, tok disse med til Norge og ga dem skolegang. Foranledningen var denne:

På ferden gjennom Nordøstpassasjen, hadde Roald Amundsen og hans mannskap på skuta «Maud» tre overvintringer. Formålet med denne ferden var å la seg drive over Polhavet for å komme nærmest mulig Nordpolen, og så gå det siste stykket frem til polen, – altså det samme som Nansen prøvde med «Fram» mange år tidligere.

 

Tsjuktsjerne

 

Da de hadde vært ute i tre år og skulle gå inn i isen ved Asias nordøstligste punkt, brakk propellakslingen på «Maud», og de drev inn mot Sibirs nordøstkyst som het Tsjuktsjer-halvøya. På denne halvøya holdt en eskimostamme til som kalte seg tsjuktsjerne. Disse eskimoene var et meget gjestfritt folkeferd, som Roald Amundsen og hans mannskap fikk den aller beste kontakt med.

Da våren kom, måtte de gå med «Maud» til Seattle for å gjennomgå en heloverhaling og komplettering av utstyr, proviant og drivstoff. Amundsen spurte da fem tsjuktsjere om de ville være med som mannskap. En av disse eskimoene som het Kakot hadde mistet sin kone, og datteren han satt igjen med ble tatt vare på av en fetter av ham.

 

Kakonitta

 

Nå hadde Kakot hørt at der hvor fetteren holdt til, var det matmangel, og han var derfor redd for at datteren ville lide nød. Kakot ba derfor Amundsen om lov til å dra og hente sin datter før han ble med Amundsen til Seattle. Da Kakot kom tilbake med datteren, tok Amundsen hånd om ungen, og han beskriver selv barnets tilstand på denne måten: «Da vi åpnet bylten, møtte der oss et bedrøvelig syn  – et lite 5 års eskimobarn, splitter nakent, og hele legemet bedekket med sår og byller. Hennes sammenfiltrede hår var levende av «innvånere».»

Piken fikk et bad, klippet håret, rikelig med mat, og kom seg derfor fort til hektene. Kakot fikk så lov av Amundsen til å ta med seg datteren på reisen til Seattle. Hun hadde fornavnet Kakonitta.

På reisen nedover stoppet de hos en pelsjeger og handelsmann som Amundsen kjente litt til fra før. Han var av australsk opprinnelse, men gift med en av de innfødte, og hadde mange barn. Amundsen spurte om ikke en av hans døtre kunne få være med på turen som selskap og støtte for lille Kakonitta. Handelsmannen Carpendale innså straks hvilken opplevelse reisen måtte bli for hans eget barn, og det ble enighet om at en av hans yngre døtre, nemlig syv år gamle Camilla skulle få være med. Da  «Maud» kom frem til Seattle, dro Amundsen hjem til Norge sammen med de to eskimojentene. Amundsen måtte hjem for å skaffe ny kapital til overhalingen av «Maud».

 

Bålerud skole

 

Både Camilla og Kakonitta snakket norsk da de kom til Norge. De lærte seg språket av Amundsen og hans mannskap på reisen fra Sibir, via Seattle og til Norge. Roald Amundsen hadde hjemmet sitt på Svartskog i Oppegård kommune, og den l. november 1922 ble de innskrevet som elever ved Bålerud skole, under navnene Camilla og Kakonitta Amundsen, og i skoleprotokollens rubrikk: Faderens eller forsørgerens navn og stilling, står det Roald Amundsen, polfarer.

Jentene var blant de beste i sine klasser på skolen, og de fikk et meget godt skussmål av lærerinnen Magda Huseby. Jentene ble meget populære, og fikk flere venninner blant jevnaldrende på Svartskog. Det fortelles at Kakonitta var plaget av varmen om sommeren, og for å kjøle seg laget hun en kulp bekken som renner gjennom haven til Roald Amundsens eiendom. Her kunne hun sitte i lange stunder og nyte det kjølige bekkevannet.

 

Bestefar Roald

 

Roald Amundsen tok seg av disse jentene på beste måte, og de kalte ham bestefar. Han tok dem ofte med på turer i skogen rundt på Svartskog, og jentene fra isødet oppe i Sibir var Ivrige til å lære seg navnene på alle blomster og trær som de fant på disse turene.

I 1924 var «Maud» ferdig overhalt, og turen gikk tilbake til Sibir. Hjemreisen foregikk med en av Fred. Olsen-båtene til Antwerpen, derfra med lastebåt over Atlanterhavet, gjennom Panamakanalen og opp til San Francisco. Der var de i tre måneder mens de ventet på å komme videre til Nome i Alaska, og ved hjelp av en handelsmann i Nome som hadde forbindelse med Camillas far, fikk de ordnet båtskyss over Beringstredet så barna kom hjem til Tsjuktsjer-halvøya.

 

Amundsen som gift

 

Hvordan gikk det så med disse to eskimojentene etter at de ble voksne? Kakonitta utdannet seg til lærerinne. Hun slo seg ned i en by som heter Paulsbo i Amerika. Når det gjelder Camilla, så flyttet hun til Canada, og giftet seg her med en nordmann, og bare det er jo ganske pussig, men toppen av det hele var at han het Amundsen, slik at hun ble hetende fru Camilla Amundsen.

Norge hadde gjort et uforglemmelig inntrykk, og begge to fortalte ofte at Norge var det vakreste landet de hadde sett.