Nonnen

av

Sigfred Kristoffersen

Sp. Nr.24 1968

 

Det er desember 1939. Jeg befin­ner meg sammen med min unge assi­stent, Tutt, (Arnljot Sundsfjord) på Biskayerhuk, Nord-Spitsbergen, på 79º 50’ nord og 12º 24’ øst. Fra en frostklar himmel skinner fullmånen på snedekte vid­der og islagt hav. Det er en av disse vidunderlige nettene en kan oppleve i Arktis.

Skisleden er lastet med utstyr til Raudfjord-hytta i Alicehavn, som vi vil besøke i natt. Våre to kjørehunder, Fjell og Amandus, er spent for og venter utålmodig mens vi tar skiene på oss. Vi må ta vei­en over "Fjellpasset", for havisen ved land er ikke sikker.

 

 

Den klimaforandringen som har funnet sted siden 1919, med bl.a. mildere vintre enkelte år, og som er mest utpreget mot Antipodene, har ført til at havisen i disse nordlige strøkene ikke får ro, men blir brukket opp flere ganger i lø­pet av vinteren. Det er bare når selve isbaksen legger seg som en beskyttende mur utenfor kysten, at isen ved land får mulighet for å fryse til "normal" tykkelse, som på disse kanter av kloden er 60-70 cm. Men hittil har isbaksen ikke vist seg. Sydlige og vestlige vin­der har vært fremherskende og har holdt isbaksen borte fra kysten.

Det er godt skiføre i natt, og veien opp fjellpasset er på Biskayerhuk-siden bred og ganske slakk, og hundene trenger hjelp bare når sleden skal rykkes løs etter en pust i bakken.

Øverst i fjellpasset i en høyde av ca. hundre meter, tar vi en lengere pause. Ikke så meget for å gjenvinne krefter, som for å nyte synet av det vidunderlige landska­pet som ligger foran oss. Det er som å skue inn i en eventyrverden av overnaturlig skjønnhet. Det er så visst ikke bare unge elskende som priser vår kjære drabant som lyser opp i høst- og vinternetter, den er like kjær for naturelskeren i Arktis.

Veien ned til sletten østenfor passet er trang og tildels islagt. En fjellvegg på venstre hånd har gitt tilbakeslag for vinden, som har blåst snøen mot andre siden av passet, hvor den har dannet en lang skavl som skråner i 45 gra­ders vinkel. Med forenede krefter kommer vi lykkelig ned, og fort­setter over sletten frem til Himkovlagunens øvre basseng. Her er isen sikker, men sjøvann har trengt opp på isen og blandet: seg i snølaget, så det er som å trek­ke sleden over sandmark. Vi tar skiene av, de kladder, og spenner oss for sleden sammen med hundene. Det går trått, men vi sliter oss fram, og takket være skinner av en-toms halvrundt jern som er fes­tet under skiene på sleden, når vi land øverst i bassenget etter en rimelig anstrengelse, selv om både hundene og vi er ganske for­pustet.

Elven fra Richardvatnet munner ut her. Den har i tidens løp gravd seg ned i berget, og elve­leiet har på enkelte strekninger bratte vegger. Nå er elven fros­sen, men elveleiet er så steinet og bratt at det er uråd å ta meg fram der. Vi kjører derfor opp bakken på østsiden av elven, og kommer til Richardvatnet.

Dette vannet er ganske langt og har et flateinnhold på 2,7 km². Det fikk sitt navn av Prins Al­bert av Monaco i 1899 etter dr. Jules Richard, som var knyttet til prinsens vitenskapelige undersøkelser helt fra 1887.

Vi ser utover isflaten og mener å få en lett og behagelig tur. Men snøen kladder, og etter å ha stop­pet flere ganger for å skrape skie­ne, tar vi frem vår "patentsmurning for allslags føre", og prepa­rerer skiene og skisleden. Patentsmurningen er laget av harpiks, voks og steinkulltjære, med like deler av hver. På primus blir smur­ningen smeltet og strøket på etter at skiene først er tørket og var­met av flammen fra en spritlampe. Det er en fremragende smurning, men den egner seg best for vand­ring på flat mark, for skiene blir bakglatte. Det er ellers ikke vans­kelig å benytte smurningen også i bakket terreng. Det er bare å bin­de en ullstrømpe (eller annet høvelig stoff) rundt skiene ved bindin­gen, så kan en gå rett opp temme­lig bratte bakker. Det har jeg gjort ofte.

Nå går det lett fremover i lange, glidende tak. Til høyre for oss he­ver Montblancs fjellmassiv seg, og til venstre, på østsiden av slet­ten, står en navnløs tinderad, klart tegnet i fossende hvitt måne­lys og funkler i talløse snøkrystaller.

 

Jeg går foran, eller rettere, jeg glir avsted foran, for jeg be­høver bare å gi stavene lette støt mot snøen for å bli ført flere me­ter avsted. Vi er kommet midtveis på vannet, da stopper jeg brått. I den navnløse tinderad står skarpt tegnet mot den klare himmel i det blendende månelys, et fredfylt an­sikt av en nonne. Ansiktet luter bakover, og den hvite hetten på ho­det hviler lett mot den øverste de­len av pannen. Det er et syn så be­tagende at vi blir sittende lenge på skisleden i taus beskuelse. Den fredfylte mildhet som lyser ut av dette ansiktet skaper en stemning i oss av sjelelig ro og harmoni.

 

Sjelden har jeg savnet mitt foto­grafiapparat så sårt som i denne natten.

Men fjellet "Nonnen" levet ikke bare i vår erindring men også i våre følelser, og en gang i mai måned dro jeg tilbake og tok fotografiet i fullt dagslys av "Nonnen". Det er ikke den samme stemning over henne som i måne­skinn hin natt i desember, men som naturen selv forandrer ansikt med årstidene, slik vil også "Non­nen" i sitt ansikt avspeile natu­rens skiftende stemninger.

I månelyse vinternetter vil hun være der i all sin fredfylte mild­het, med blikket vendt mot himmelrommets uendelige stjernehær.

På kartet vil en finne "Nonnen" på ca. 79° 46' nord og ca. 12° 40’ øst.