Arthur Oxaas

”Svalbard var min verden”

A. s. i Nordlys 26/11-1955

 

En mer treffende tittel enn ”Svalbard var min verden” kunne ikke fangstveteranen Arthur Oxaas ha gitt boka si. I 30 år, fra han var rene gutt­ungen og gjennom sine ungdoms og beste manndoms år, drev han som fangstmann, og i 29 av disse årene overvintret han i polarstrøkene. Der levde han, der fant han sitt utkomme og der fant han også utløsning for sine spesielle egenskaper. Det var hans verden.

Han tok snarvisitter til føde­byen, men det var bare for å forberede neste overvintring. Når så høsten og vinteren stun­det til og folk flest gjerne ønsk­et seg til sørligere trakter, dro Oxaas nordover for å leve sitt ensomme liv på de mest fjernt­liggende utpostene på Sval­bard. Ofte var utstyret mer enn sparsomt, og hytta han opp­holdt seg i ennå sparsommere.

I Dianabukta var den ikke stort mer enn en stor pakkasse, spikret sammen av noen bord og med et pappbelegg utvendig. I denne hytta kamperte Oxaas gjennom en lang polarvinter. Han lot det stå til i den beste tru på egen evne til å greie seg og på at landet så ugjestmildt det var, skulle gi fra seg både til dagens føde, i den utstrek­ning han trengte det, og til en liten reserve, når vinterens res­ultat ble gjort opp.

Det var et hardt, slitsomt og krevende liv med den sterk­este belastning både på legeme og sjel. Ofte lurte døden på en alene mann, selv bare kort veg fra hytteveggen. Den lå også på lur inne i hytta. Ikke sjel­den var den sikrere der enn i kampen på nært hold med is­bjørn.

Oxaas beretter om slike hen­delser. Men han tok livet som det var og fant glede med å være den frie jeger på vide jaktmarker. Han var i besid­delse av den fysiske og åndelige styrke som er betingelsen for å leve et slikt liv, og han triv­des ved det. Da han giftet seg og hustruen delte overvinterens liv med ham, ble det rent hyggelig å være overvintrer på Svalbard, forteller han. Men da det kom så langt at det skulle bli familieliv av det, ble krav­ene til hytta deretter. Så ordnet han til det rene ”slottet”.

I ”Svalbard var min verden” forteller Oxaas om hvordan overvintrernes liv artet seg. Beretningen er sammentrengt, liketil og enkel. Den er frr for et hvert forsøk på fargelegging eller utbrodering av stoffet. Selv de mest farefulle og nervepir­rende situasjoner gir han bare i korte glimt. Eksempelvis når han forteller om en dødsfarlig situasjon på en av hjemturene. Det var storstorm og motoren var stoppet. Skuta ble kastet som et leketøy mellom svære isflak. Den kunne bli knust til pinneved på et øyeblikk. I denne situasjonen vender Oxaas seg til en av sine brødre, det var to av dem ombord, og ymtet noe om, at det var rent for galt at han hadde dratt begge sine brødre med når dette skulle bli slutten. – Puh, svarte broren, det er vel ikke verre for oss enn for deg og de andre. Nei sånn må du ikke tenke.

Et par tre linjer til er alt han ofrer på denne begivenheten.

Den samme knappe formen går igjen i skildringen av alle høydramatiske situasjoner. Bl.a. når han forteller om noen ge­skjeftige isbjørner som var i ferd med å rive vekk hyttetaket da Oxaas kom tilbake etter en inspeksjonstur. Det er klare enkle bilder han gir, men derfor har også leseren så lett for å forestille seg situasjonen og det som foregikk.

Oxaas har nå ordnet seg til med ei pølsebod i Storgata i Tromsø. Årene var begynt å telle, og han fant ut at overvintrerens liv gjorde krav på unge lemmer og unge sinn. Men ”stivne i sofakroken” vil han ikke. Derfor dette med pølse­boden.

Og det kan det passe å spørre: ”Nå, Oxaas, var hytta i Dianabukta stort større enn denne pølsebua?” Han får det­te underlige innadvendte blikket, men svarer med et smil: – Nei, dette er omtrent stør­relsen.

Det er nesten ikke til å tru. Men les Oxaas bok «Svalbard var min verden» og bli overbevist Det er en god bok og den er spennende som få bøker, nettopp fordi den er så nøktern.