Da Bert Mangham ville skyte streikekomiteen

 

Martin Brøttum forteller

 

(Nordlys 4/1-1952)

 

 

                         

                                                Bert Mangham

 

 

”Arbeidsmannen”, brin­ger i sitt siste nummer et meget interessant intervju med  en Spitsbergen-veteran, Martin Brøttum, som nå bor på kampen i Oslo. Han er Spitsbergen-veteran og var med på den før­ste, store overvintring 1906-1907. Det bergensk-engelske gruve­selskapet betraktet da Spitsber­gen som et stykke villmark og fant det passende å sette en for henværende  boergeneral, Bert Mangham, til å passe på de norske arbeiderne: Han gikk alltid med handa og browningen som han ikke var sein om å trekke fram når noen mukket. Inne på kon­toret sitt hadde han en fryktinngytende våpensamling, og oss betraktet han som slaver, forteller Brøttum. 

Har var en tyrann, og av og til gikk karene med livet i han­da.  En av konfliktene gjaldt bakeren, som fikk sparken, og Mangham satte en malersvenn til jobben. Brødene ble både rå og brente, og lille julaften sam­let arbeiderne bøtter, kasseroller og annet skrammel. De marsjerte rundt generalens bolig og laget et herlig bråk.  Men generalen trodde de kom for å hylle ham og gikk ut på trappen for å holde takketale. Men da lot arbei­derne ham få klar beskjed om hva det gjaldt. 

*

 

Storkampen sto 3. april 1907. Maten var dårlig, og det ble streik. Arbeiderne stormet spisebrakka og kjøkkenet og avvæp­net politimennene, men da kom Mangham bærende med sin Krag-Jørgensen og ville skyte streikekomiteen. Han hadde gitt ordre om at når han skjøt, skulle de fire engelskmennene i kontor­bygningen åpne ild fra verandaen. Det kunne ha blitt et blodbad, men arbeiderne greide ved en dristig manøver å avvæpne en­gelskmennene. Men noen ordning på konflikten ble det ikke. Maten var fortsatt dårlig, folkene fikk skjørbuk, og streiken gikk hele sesongen ut.

Bert Mangham var med på tilbake­reisen til Tromsø og telegraferte til båten at det var 50 opprørere ombord. Karene tapte rettssaken som ble reist mot dem. – Så sto vi der uten penger og mat, for­teller Brøttum. – Vi ble hjulpet med mat av Tromsø-befolkningen, men måtte storme politikamme­ret for å få billetter til hjem­reisa.