Da Gustav Lindquist skulle bli hyrt med nord-polsfareren Nobile

av

A. Ingebrigtsen.

                                                   (Tromsø 17/2-51)

 

                              

 

 

Det var en søndag formiddag for mange år siden vi var kommet sammen en del karer på Karl Jakobsens båtbyggeri på Nansens Plass. Vi var interessert i noen motorbåter og da var det en gjengs skikk at vi tok oss en tripp nedover og slo av en prat. Vi var Karl Jakobsen, Lille-Johannes, Anders og undertegnede. Vi hadde en liten hikkas på lur, og mens vi står der kom­mer ”Pusten”– Gustav Linquist. Det første han sier er God dag, gutta. Her har dokker det fint. Ja, sier han Johannes, du e no bestandig heldig å komme tel dækka bord. Ja, sier Lindquisten, men dokker kan tru æ va i fint selskap i går. Anders avbryter: – Ja, vi hørte på byen at du sku være med han derre Nobile. Kor gjekk det med det. Du må førtæll kor det fauk a, sier han Anders.

– Kom me en dram, gutta. – Det fikk han.

– Jau, ser dokker, æ traff han Sæther, konsulen altså. Han sporte om æ va intressert i å bli med han Nobile på polfærd. No straks. Det må vi snakke om, sa æ. Vell, kom inn på Grand kl. 3 i ettermiddag, sa han Sæther. Dokker skjønne at æ dura inn da klokka ble så mange, og der satt han sjølvaste Nobile sammen med to andre italienera og han Sæther.

Da æ kom inn, helste te god dag. Vær så god, sa han Sæther, sitt ned Lindquist.   Nobile bydde på fin whisky-pjolter, og det sa æ ikkje nei takk tel, – ble presangtert for di derre karan og så laga æ mæ ein stiv pjolter. Æ måtte bli i hommør, skjønner dokker.

Han Sæther var tolk førr norsk forsto dem ikkje og ikkje forsto æ ita­liensk og det kunne være det sam­me for mæ. Da vi hadde skålt, sa han Sæther: Han Nobile spør om du vil være med han som ismann. Æ tenkte ka i svarte Afrika ska æ opp i lokta å gjøre? Ålreit, sa æ, det gir nok, men æ vil ha mine betingelsa. Han Sæther oversatte. Æ måtte bare komme med dem. Jau, sa æ tel han Sæther, du kan si at æ vil ha en livspolis på 30 000 kroner til kjærringa. – Sæther tolka. Det va i orden. Åssa vil æ ha et par ski, skikjelke, 2 hoinna med sæla tel, sovepose og amusjon.

Sæther snakka – æ trur han snakka fransk – og æ skollle få alt det derre. Skål, sa æ, for å måtte ha mæ en pjolter ted ser dokker.

Anders avbryter igjen: – Æ kan ikkje skjønne at du som gammel ishavsmann ikkje sko ha gevær med det same?

– Gevær? Æ sa te han Sæther at æ sko ha 2 gevær, ei haggel og eil Krag med 50 patrona tel kvær børsa. De sku æ åsse få. Så ville æ ha to revolvera med to magasin te kvær, men da stussa han Sæther, så på mæ å sa: Ska æ si det tel han No­bile?

– Jau, sa æ, det vil æ ha. Det ble tolka og æ så kor han Nobile glante på mæ. Han momla tel han Sæther nåkka. – Han Nobile sa at han vil vite ka du ska bruke revolveran tel.

Da blei æ lumst. Dokker skjønne at æ tok mæ en go støyt og så sa æ tel han Sæther: – Du skjønner at dætt vi ned på isen et steds nord i ødemarka, kan æ ikkje drage på dis­se makkaronietaran. Dem må æ kvit te mæ a med.  Æ og hoinnan ska vel greie oss tel vi kjæm tel Spitsbergenlainne igjen.

Da la æ merke tel at han Nobile prata om makkarori og så på mæ. Han Sæther sa at æ kunne gå no. Om han sa ka æ sa tel dem, vet æ ikkje for æ hørte ikkje mere og gla va æ.                       

Da sa han Jakobsen: – Va det meininga di å være med?

– Nei, e du tolllat, men det va godt brennvin han hadde det e sik­kert!

Så gikk vi hver til sitt. men Pu­sten var i strålende humor, som van­lig.