Brødrene Larsens ekspedisjon til James Bay-distriktet

 

I Nordisk Tidende for 13. september 1928 finner vi følgende beretning:

Larsen-ekspedisjonen kom i for­rige uke tilbake fra James Bay-distriktet i Canada, hvor de har op holdt sig et års tid.

Utbyttet er omkring 300 skinn hovedsakelig av gaupe, bever, mår, og rev. En av ekspedisjonsdeltagerne, Peder Larsen, druknet i som­mer i Lake Obalski.

Ekspedisjonen bestod av brø­drene Laurits, Oscar og Peder Lar­sen. De startet ifjor i august på sin tredje tur til James Bay-distriktet i Nordøst-Canada.

Brødrene Larsen, som er i 20-30-årsalderen, er fra Reme i Span­gereid og har i de siste år opholdt sig i Bronx. De har som vel de fleste av oss eventyret og uroen i blodet. To ganger tidligere har Larsen-guttene kastet sin sag, sin hammer og sin øks og fulgt kallet fra ensomheten og de store skoger. Men ifjor var det første gang de alle tre reiste samlet opover.

En av Nordisk Tidendes med­arbeidere hadde en samtale med Laurits og Oscar Larsen straks efter tilbakekomsten til New York.

Fra New York reiste guttene til minebyen Amos i Quebec. I Amos blev ekspedisjonsutstyret komplettert. Der blev bl. a. anskaffet hunder og sleder, ski, snesko og kanoner. Fra Amos bar det så i fire kanoer nordover, nedover elve­ne som løpet ut i James Bay. Sel­ve elveturen er egentlig på et par hundrede mil. Men Larsen-guttene tok kanoene over land på mange steder og innsparte derved en rekke mil.

Der er uendelige skogskrækninger heroppe i distriktet sønnenfor James Bay, og et dyreliv som er rent eventyrlig. Men skogen er for det meste så tett og ugjennemtrengelig at det meste av jakten må foregå fra kanoene og fra strand­bredden. Her er elg og bjørn, gau­pe, mår, sølvrev og røiskatt – men også ulv – i overdådighet. Elvene og vannene står fulle av fisk, og fuglelivet er uendelig rikt.

– Vi bygget i løpet av høsten fem hytter med ei dags reise mellem hver og begynte jakten i okto­ber, forteller guttene. Utbyttet blev ganske bra, omkring 300 skinn, En stor del av tiden gikk også med å ta ”claim” i gull- og kobberdistriktene. Vi hadde med oss en del prøver fra våre skjerp, men det meste gikk tapt under katastrofen i Lake Obalski.

– Det er ensomme trakter deroppe?

– Ja, meget ensomt. Vi traff på en fransk jeger, ellers så vi ikke hvite, bare indianere. Men vi kom meget godt overens med indi­anerne.

– Hvorledes kunde De gjøre Dem forståelig?

– Med tegn og godt humør på begge sider. En dag hadde vi besøk av en indianergutt og ei jente som hadde vært ute på jakt en uke. De hadde vært uheldig med været og hadde intet fått, og turde ikke gå tilbake til sin leir med så ma­gert et resultat. De hadde vært uten mat i to døgn, og var over­strømmende av glede da de traff oss. Men indianerne kunde også være meget ubehagelige å treffe på, hvis man hadde noget utestående med dem. Et fransk selskap hadde således fått sine hytter, si­ne kanoer og alt sitt utstyr ødelagt og måtte leve i skogen på bær i tre uker. Det var en hevnakt, for­talte man oss.

– Skjøt De mange elg?

– Vi skjøt seks elg, hvorav en rugg på 600 pund. Vi har fått hodet med oss hertil og fått det preparert; men det er så stort at vi ikke kan få det inn i leilighe­ten. Det måler syv fot mellem vingespissene.

– Vi hadde forresten et ganske nifst møte med en elg: Vi kom roende rundt en odde og hørte no­get rasle inne i skogkanten. Vi sprang på land for å undersøke hvad det kunde være og løper like mot bestet. Vi får brent av et par skudd, men dyret er bare såret, reiser sig på bakbenene og kom­mer settende mot oss i vilt raseri. Da dyret er helt innpå oss, har vi ikke annet å gjøre enn å bruke en revolver vi hadde med oss, og gjennemboret av seks skudd faller endelig dyret til jorden en meter fra oss.

– Den kanadiske vinter var vel temmelig ubehagelig?

– Vi merket lite til kulden skjønt vi hadde en gjennemsnittstemperatur av 40 under zero og ne­de i 64 under zero. Vi hadde gjen­nem vinteren 8-9 fot sne.

– Hvorledes er i forholdene i Amos?

– Det er nok best De spør min kone om det, sier Lauritz. Hun har opholdt sig i Amos i hele vin­ter. Amos har nu omkring 3000 innbyggere. For 11 år siden, fantes der bare ett hus på stedet. Men så blev der funnet gull og kobber i nærheten, og så gikk der ikke lang tid før byen var reist, En rekke av graverne bruker nu aeroplaner, og i sommer begynte og­så jegerne å benytte aeroplan. Der var stasjonert to flyvemaskiner i Amos. De tok 75 dollars for å fly 2-300 mil ut til jaktdistriktene.

– Hvorledes var det Deres bror omkom?

– Ulykken hendte 25. juli sommer. Vi var på vei til Amos, og var alle ombord i en kano. Vi hadde bl. a. ombord en hel del prøver på gull- og kobberforekomster fra våre skjerp. Da vi befant oss på Lake Obalski, blev vi plutselig overrasket av et forferdelig uvær med orkanaktig vind. Ved enden av sjøen, hvor elven kommer ut, kom vi op i en forferdelig strømsjø. Kanoen blev fyldt med vann og blev trillet som et nøtteskall utover sjøen. Peder og jeg forsøkte å svømme i land, forteller Laurits, mens Oscar holdt sig i nærheten av kanoen. På grund av den høie sjø måtte vi imidlertid opgi forsøket og prøvd å komme tilbake til ka­noen. På tilbakeveien forsvandt Peder, ca. 10 meter fra kanoen. Vi var tungt kledd, og den svære an­strengelse det kostet å holde sig oppe i de krappe bølger, tok sik­kert tilslutt hans siste krefter. Få minutter efter blev Oscar og jeg berget av indianere som hadde opdaget oss fra en odde i nærheten. Vi hadde da vært i vannet omkring en halv time og var begge på det nærmeste ferdige.

– Den ene av indianerne som berget oss, var sønn til en tidligere kjent høvding i disse distrikter, Melkdudel. Sammen med 6 – 7 in­dianere holdt vi så på en uke å søkne efter liket. Det blev tilslutt funnet av to indianere to mil uten­for det sted hvor ulykken hadde fundet sted.  Vi bragte så Peder til Cakren, Ontario, hvor han blev begravet.

Peder Larsen blev 29 år gam­mel. Han hadde vært i Amerika i 7 år. Avdøde var en sympatisk og kjekk gutt – friluftsmann og jeger med hele sin sjel.