Hvordan Roald Amundsen ble flyver

Kaptein Einar Sem Jacobsen forteller.

(Adresseavisa 5/9-1928)

 

 

Efterat resultatet av den sørge­lige flyveekspedisjon til Svalbard nu er bragt på det rene, kan det ha sin interesse å gjengi et intervju med Roald Amundsens flylærer, kaptein Einar Sem Jacobsen, som i 1925 bl.a. fortalte følgende:

– Ja, det er jo mange år siden nu, 11 år allerede. Før den tid had­de jeg hatt forbindelse med Amund­sen. Første gang var vinteren 1908–09, da han aktet å dra til nord­polen for første gang. Den gang gjaldt det for ham i komme inn i en så gunstig råk som mulig i Behringsstredet. For fra skuten å få et godt overblikk innover isen, vilde han ta med en del mannløftende drager. Og jeg konstruerte da nogen slike for ham. Der ble dre­vet prøver med dem nede på Horten, og vi kom op i 500-600 meters høide med dem. Amundsen var også selv tilværs. Dragene skulde sendes op fra skibet for å få en bedre oversikt over råkene innover i isen, enn man kunde få fra selve skuten. Nu ble, som bekjent, Amundsens plan med hensyn til Nordpolen forandret til å gjelde Syd­polen, og han fikk ikke bruk for dragene.

Så kom da Amundsen hjem fra Sydpolen og begynte å forberede en ny nordpolsferd efter at han hadde skrevet sin bok om Sydpolen. I den anledning foretok Amundsen og jeg en reise til Tyskland og Frankrike, hvor vi besøkte de større aeroplanfabrikker. Vi undersøkte også, hvil­ke instrumenter han kunde ta med på turen. Vi fløi begge den gang både i Berlin og Mühlhausen med tyske aeroplaner og i omegnen av Paris med franske flyvemaskiner. I Paris ble der truffet forberedelser for å få bygget et aeroplan til nordpolsekspedisjonen. Mens vi opholdt oss der fikk jeg lov til å flyve hjem. Amundsen garanterte kjøpesummen hos Farman. Men da jeg kom til Liége, hvor jeg ble stoppet på grunn av en forferdelig storm, fikk jeg telegrafisk ordre fra mine mili­tære foresatte hjemme, at jeg skul­de ta jernbanen hjem, og at jeg fikk gjøre med maskinen hva jeg vilde. Det var en nett situasjon. Aeropla­net ble sendt hjem, og da krigen brøt ut, forærte Amundsen maskinen til hærens flyvevesen.

Allerede vinteren 1914 fikk Amund­sen den teoretiske utdannelse i flyvning. I begynnelsen av april fløi Amundsen og jeg op til Lillehammer med en norskbygget Farman. I juni – den 11te – skulde så Amundsen ta sitt certifikat. Plassen på Kjeller som den gang bare var på 40 mål, kunde ikke brukes til prøven. Til sammenligning kan det nevnes, at plassen nu er på 700 mål. Vi måtte derfor dra til Gardermoen tidlig om morgenen. Rittmester Thaulow fløi annet apparat. Klokken 8 landet vi deroppe, mottatt med stor begeistring av de omkring 800 mann på plassen, som styrtet efter aeroplanet for å hylle Amundsen. Plassen ble ryddet for folk og soldatene opstillet på østre side av Gardermoen.

Som merker for eksaminanden ble benyttet Avancementhaugen og et
skogholt – 500 meter borte. Rundt disse skulde 8-tallene skrives i luften.

Ved ½9-tiden gikk rittmester Thaulow op med løitnant Aubert og fløi et 8-tall over plassen. Samtidig startet også jeg med Amundsen som passasjer for å flyve den samme øvelse. I 20–30 meters høide opdaget jeg plutselig, at styreledningen var tvers av og innviklet i propellen. Hele apparatet gikk bardus i bakken og ble knust, men ingen av oss kom det ringeste til skade. Da vi kom ut av de sørgelige rester, gikk vi straks op i det annet aeroplan og utførte øvelsen. Da det var gjort, gikk Amundsen op alene.

Han grep scenevant om rattet, og eksamen tok sin begynnelse. Han
utførte 8-tallet, slog av motoren i 100 meters høide og foretok glideflukt og landet innen et begrenset område. Det var øvelsene. Det hele stod på en halv times tid. Hele hans flyvetid innskrenket sig til et par timer og undervisningen hadde sammenlagt vart i 14 dager. Vi tok en time sånn dann og vann, når Amundsen hadde tid, og når jeg hadde tid. Det gikk som fot i hose. Han var begeistret for å flyve, men tok det som en hverdagslig ting. Han er vår første civile flyver. Hans certifikat bærer nummer 1. Her kan De se, hvad jeg fikk av Amundsen, da han hadde tatt certifikatet. – – Og kapteinen viser oss et nydelig, stort sølvkrus med Amundsens visittkort opi. ”Takk for lærdommen i det høie. Håper De vil motta denne som et minne. Deres hengivne R. A.”