Adolf Hoel: Ishavsfangst – fangstnæring
( Kilde: Norsk fiskeri og fangsthåndbok 1949)
Fangstområder,
fangstvirksomhet og fangstinntekter
Svalbard
På Spitsbergen fanges over alt hvor ikke store
breer går ut i havet. På vestkysten av Vest-Spitsbergen ligger de fleste og
beste fangstfelter. En utmerket bjørne-fangstplass er Sørkapp, hvor det kan tas
omkring 100 bjørn på en vinter. Også i fjordene på nordkysten er det gode
fangstterrenger. Derimot er østsiden av denne øya så sterkt nediset at det her
er få og dårlige fangstplasser. Det samme gjelder også Nordaustlandet. Den
relativt isfrie Edgeøya er en bra fangstplass. Det foregår et svært bjørnetrekk
forbi den sydøstre odde av øya, hvor det har vært fanget opp til 150 isbjørn på
en sesong. På Bjørnøya er revebestanden praktisk talt utryddet. En og annen
isbjørn kaster unger på øya. Kong Karls Land har ingen breer og er også en
utmerket fangstplass for bjørn som yngler på øya. Men den er fredet her. Hopen
er også fri for breer og er en bra fangstplass både for rev og bjørn.
På Svalbard er det staten som eier den grunnen som ikke ble
okkupert mens Svalbard var ingenmannsland (inntil 1920). Fangstfolkene har
bruksrett til denne statsgrunn. De isfrie områdene, er forholdsvis små og det
samme er tilfelle med fangstområdene som brukes av de forskjellige fangstmenn
eller redere. Begrensningen av disse følger de naturlige former i terrenget
(daler, breer, fjorder), og deres utstrekning var fastlagt ved bruk allerede
før Svalbard kom under norsk suverenitet. Fangstfolkene har fått hevd på bruken
av de områder hvor de fanger, og dette respekteres av andre fangstfolk. Noen
konflikter om bruken av fangstområdene har det sjelden vært.
Når en fangstmann slutter å fange i sitt terreng kan andre ta
det opp. De henvender seg da til eieren og får hans tillatelse. Sysselmannen
har ingen lovhjemmel for å blande seg inn i slike forhold, men i praksis er det
blitt slik at fangstfolkene søker hans godkjennelse for overtakelse av et
terreng.
Frasett fredningsbestemmelsene for de dyr som fanges, er det
ingen regulering av fangstens størrelse.
Jan Mayen
Jan
Mayen har breer bare oppe på det høyeste fjell på øya. Den er et bra
fangstterreng for rev, særlig er det mange blårev. En og annen bjørn slenger
også.
På Jan Mayen har det vært flere konflikter om
fangstterrengene, mest mellom fangstfolk og staten, som eier størsteparten av
grunnen. Fangsten drives for tiden utelukkende av besetningen på den
meteorologiske stasjon som bare får tillatelse til å fange et bestemt antall
dyr pr. år.
Nordøst-Grønland
På Nordøst-Grønland er det
et opp til 200 km bredt isfritt kystområde innskåret av svære fjordkomplekser.
Her fanger nordmennene mellom 71° 30' og 76° 30' n. br. eller over en
kyststrekning på ca. 550 km lengde. Den norske fangst drives her i henhold til
Østgrønlandsoverenskomsten av 1924 (fornyet 1947) mellom Norge og Danmark. Fangstområdene er av svær utstrekning, og her
har det vært en rekke alvorlige konflikter
om fangstterrengene; mellom nordmenn
og dansker.
Hundespannet er nådd fram til en overnattingsstasjon på
Øst-Grønland
Fangstområdenes bebyggelse
Bebyggelsen på
fangstterrengene består av små hytter. Det er på de fleste steder to slags,
hovedstasjoner og bistasjoner (overnattingsstasjoner). Særlig på Grønland er
dette system konsekvent gjennomført. Hovedstasjonen er et større hus, bygd av
reisverk og ofte torvkledt til langt oppover veggen. En alminnelig størrelse er
12-15 m2 med kjøkken og ett rom. Hertil kommer bislag. Skinnene
oppbevares i et eget lite hus. For hundene er det som regel en egen gare.
Bistasjonene er enkle bordhytter 2 x 2 m med en køye, en ovn og ett bord. Det
altoverveiende antall av stasjonene ligger like ved stranden, noen få også i de
store daler. Avstanden mellom dem er oftest ca. 20 km.
Fangstmetoder
Som regel bor to fangstfolk
sammen i hovedstasjonen og fanger derfra i hver sin retning. En fangstmann har
mange, opp til 6-8 bistasjoner i sitt terreng. På Grønland bruker alle
fangstmenn et spann på 5-6 hunder. På Svalbard er avstandene så små at hunder
er mindre nødvendig.
Reven fanges i slagfeller
som settes på bakkekammer som alminnelig fyker bare for sne. Åpningen settes
mot den herskende vindretning. Slagfellen er en tregrind ca. l x l m som i den
ene kant hviler på et stillverk (lås) av to vertikale og en horisontal pinne,
hvortil åten er festet. Tregrinden er belastet med sten. Når reven tar åten,
faller låsen og dermed grinden ned og slår dyret i hjel.
Fangsten begynner ca. 20.
oktober og varer til siste halvdel av april. I parringstiden fra slutten av februar
til ut i mars går de fleste revene forbi fellene.
Tidligere brukte
fangstfolkene å ta revene på åter som var forgiftet med stryknin. Men da Norge
overtok suvereniteten over Svalbard i 1925 og over Jan Mayen i 1929 ble
giftfangst forbudt. På Grønland har fangstfolkene siden begynnelsen av
1930-årene frivillig avstått fra å bruke gift til revefangst. Den slags fangst
er uten tvil meget skadelig for bestanden.
Reven belgflås. Alt fett blir fjernet og skinnet tørkes inne
i huset og lagres i egne hus. Det kan også tørkes ute i nettinggarer.
Oppstilt slagfelle for polarrev.
Levende
rev fanges i kassefeller, som består av en avlang kasse (gjerne nettingkasse)
hvor det i den ene kortveggen er en skråttstilt lem som er bevegelig i øverste
kant om en horisontal akse. Den belastes med sten. Fra lemmen går en stang
bakover som, når fellen er oppstilt, står i forbindelse med åtepinnen. Denne er
en pinne med et 4-5 cm langt hakk. Hakket festes i en maske i nettingen og over
stangen fra lemmen. Når reven tar åten inne i kassen, rykker den pinnen løs og
lemmen faller ned og lukker inngangen.
Fangsten av levende rev foregår fra midten av august til ut i
oktober. Da kommer sneen, og det blir vanskelig å holde fellene i orden.
Isbjørn tas mest med selvskudd. Disse består av et
grovkalibret gevær med avskåret løp, oppstilt i en kasse på en trebokk. Foran
geværmunningen plasseres åten, som er forbundet med avtrekkeren med en snor.
Fangstdeltakere, deres utrustning og inntekter
Fangsten
på Svalbard i nyere tid ble opptatt i 1893. Fra denne tid og opp til 1914 ble
fangstekspedisjonene som regel utrustet av forretningsfolk i Tromsø. En
ishavsskute ble leid for turen. Den medførte folk, proviant, fangstutrustning
og materialer til hus. Som oftest var ekspedisjonen utrustet for et år. Neste
år ble så ekspedisjonen hentet. Fangstfolkene hadde fri reise, kost og
utrustning og part i fangsten. Denne utgjorde som regel 50% av fangstens
nettoverdi. Etter hvert begynte imidlertid fangstfolkene selv å utruste
ekspedisjoner ved hjelp av kreditt hos avtakerne av fangsten, eller hos
leverandører av proviant og utrustning. Nå for tiden er alle fangstfolkene
selvredere. De behøver ikke å leie eget fartøy, men følger med skip som skal
hente kull eller med rutebåter. Fra kullgrubebyene kan de få leilighetsskyss
med selfangere eller sysselmannen til sine fangststasjoner. Ofte kjøper de i
kullgrubebyene utrustning for nye overvintringer.
Også for Jan Mayen ble
fangstekspedisjonene utrustet av forretningsfolk, mest fra Tromsø. Betingelsene
for fangstfolkene var de samme som på Svalbard.
På Grønland var det til og
med 1928 fangstfolkene selv som utrustet de fleste ekspedisjoner. Men i dette
år ble startet et selskap, A/S Arktisk Næringsdrift, Oslo, som siden 1929 har
hatt årlige fangstekspedisjoner til Nordøst-Grønland. Selskapets folk har fri
reise og utrustning, men betaler provianten selv, og holder egne rifler,
alminnelige klær og personlige effekter. De får 60% av skinnfangstens og 75% av
laksefangstens bruttoverdi. Foruten selskapets folk drives fangsten også av
folk som ruster seg ut selv. De har fra 1929 fått følge med Arktisk
Næringsdrifts unnsetningsskip.
For Svalbard foreligger
ingen pålitelig statistikk for perioden 1919-1929. Fangstfolkenes utbytte er
meget beskjedent. I de siste 20 år ligger bruttoinntekten etter statistikken
mellom 836 og 2044 kroner. Trekkes herfra utgiftene til proviant, utstyr og
frakt, kan det neppe bli noen netto tilbake. Riktignok er fangstfolkene
nøysomme karer, men de kan dog ikke leve av de inntekter det her er tale om.
Den slutning som må trekkes, er at fangstoppgavene ikke er riktige.
Fangsten på Jan Mayen ga i
de første 20 år et glimrende utbytte, men etter som revebestanden avtok ble
fangstutbyttet mindre. Sesongen 1917-18 var utbyttet 27500 kroner pr. mann, en
sum som aldri er nådd i de andre fangstområder. Riktignok var dette under
høykonjunkturen under forrige verdenskrig, men selv i fredstider var det
fangster som innbrakte store beløp. Fangstfolkenes nettoutbytte var derfor
betydelig. Men da Jan Mayen er en forholdsvis liten øy, reduserte disse svære
fangster revebestanden slik at fra og med slutten av 1920-årene gir dette
fangstområde lite utbytte. Det blir til en lommeskilling til telegrafistene og
meteorologene på øya.
For Nordøst-Grønland
foreligger en helt pålitelig statistikk over fangsten. Her varierer
revebestanden mer enn i noen av de andre områder hvor det drives norsk
pelsdyrfangst. Fangstutbyttet ligger langt høyere her enn på Svalbard. Den
gjennomsnittlige verdi av fangsten pr. mann pr. år var i rekordsesongene
1936-37 og i 1937-38 oppe i 15555 og 18750 kroner. Det ble i de årene fanget
185 og 245 rev pr. mann, en fantastisk svær fangst. Ellers har verdien av
fangsten mest ligget omkring 3000-5000 kroner pr. mann pr. sesong.
De overvintrende fangstfolk
har et erhverv som stiller store krav til deres fysikk og åndelige balanse. De
lever og driver sit yrke lengere nord enn noen andre mennesker og under ytterst
vanskelige naturforhold. Det er ingen spøk å ferdes ute alene milevis i mørke
eller demring og i bitende kulde for å tilse fangstredskapene. Livet i de
trange hytter uten noe som helst av det vi kaller komfort, er heller ikke noe
som passer for hvem som helst.
Antallet av omkomne blant
disse djerve folk har vært uhyggelig stort. Det hendte dessverre tidligere ofte
at fangstutrustningen var dårlig og provianten utilstrekkelig. Det hendte også
at ekspedisjonen ikke ble avhentet til fastsatt tid, men først året etter. Av
disse grunner var det ofte at fangstfolkene omkom av skjørbuk og sult. Etter at
vi fikk lov av 6/8 1915 om offentlig tilsyn med overvintringstogt til de
arktiske egne, har forholdene bedret seg betydelig. Loven inneholdcr strenge
bestemmelser om utrustning, proviantering og avhentning av
overvintringsekspedisjoner.
Pelsdyrfangsten vil alltid
være forbundet med atskillig risiko. Det hårde klima og den lange mørketid er
risikomomenter som ikke kan elimineres. En stor betryggelse for fangstfolkene
på Svalbard har siden 1906 vært den faste bebyggelse ved kullgrubeanleggene, og
på Grønland opprettelsen av radiostasjoner ved flere av fangststasjonene.
Prisutviklingen på
fangstproduktene
Etter oppgaver som Claus
Andersen A/S, Tromsø har stilt til disposisjon, kan det gis følgende oversikt
over prisutviklingen på en rekke fangstprodukter fra 1890 og til i dag, alt i
kr. pr. skinn eller kr. pr. kg (dun):
Tabell 26 Prisutviklingen i
kroner pr. skinn av blårev, kvitrev og isbjørn samt urenset dun pr. kg.
Prisen på isbjørnskinn
avhenger, foruten av kvaliteten også av størrelsen, og i beredt stand er prisen
betydelig høyere enn i rå tilstand. Følgende tabell gir en oversikt over
forholdet:
Tabell 27. Prisoversikt etter etter skinnstørrelsen for
vinterskutte isbjørnskinn, i kroner.
Prisen på levende isbjørn
var i 1920-årene 200 til 500-00 kroner fob. inklusive kasser. Dette var en
periode da det var vanskelig med salg av dyrene. Like før siste krig var
forholdet bedre og det ble betalt omkring 1200-500 kroner pr. stk. Etter krigen
har prisen vært omtrent den samme.
I 1880-årene ble norsk
kvitrev betalt med 2 kroner, omkring 1900 med 10-15 og i 1920-årene med 200
kroner. Samtidig var prisen på et blårevskinn 400-000 kroner.
Levende blårev fra Grønland
ble i årene før krigen betalt med kr. 800.-til 1000.-pr. dyr.
Ovenstående prisoppgaver for
blårev og kvitrev kan sammenholdes med nettoprisene pr. skinn over auksjon i
Oslo i tidsrommet 1936/37-1948.
Tabell 28.
Nettopriser på skinn av blårev og kvitrev, solgt over auksjon i Oslo
1936/37-1948.
Etter krigen har prisene på
blå- og kvitrev sunket sterkt. For arktisk rev er det oppgaver over
auksjonspriser bare for 1947 og bare for kvitrev. For farmrev foreligger
derimot fullstendige slike oppgaver. I 1945/46 var prisen på blårevskinn knapt
40% av prisen i foregående sesong. Blåreven sank fra kr. 410.66 i 1944/45 til
kr. 93.87 i 1947/48, og kvitrevskinn fra 160.21 til 51.34 i samme tidsrom.
Tabell 29.
Utbyttet for norske overvintringsekspedisjoner på Svalbard 1893-1918.
1) 1910-11: Fylkesnæs-ekspedisjonen
var på 6 mann, men fangstresultatet er ukjent.
2) 1911-12:
Oxaas-ekspedisjonen var på 4 mann, men fangstresultatet er ukjent.
Pelsdyrfangstens
historie Svalbard
De første
fangstekspedisjoner fra Nord-Norge var for de flestes vedkommende anlagt som
overvintringsekspedisjoner. Det var tilfelle med den første ekspedisjonen som
det foreligger beretning om (1795). Fra 1820-årene berettes om seks
overvintringsekspedisjoner til Spitsbergen og Bjørnøya. I 1830-årene var det
to, i 1840-årene og i 1860-årene var det en i hvert årti. Antallet av deltakere
var fra 7-22.
Dette er de ekspedisjoner vi
kjenner til; sannsynligvis har det vært flere. Fangsten bestod av hvalross,
rev, bjørn, rein og dun. Utrustningen og kosten var ikke rar, og det døde folk
av skjørbuk eller ved ulykkestilfelle nesten hvert år på disse turer. Således
døde under en overvintring 1825-26 ikke mindre enn 11 mann av 26 og i 1834-35
døde. samtlige. Det fant også sted ufrivillige overvintringer på disse
ishavsøyer.
Opplysninger om fangsten er
det bare for overvintringene 1825-26 og 1829-30. Under den første ble det
fanget 677 hvalross, 30 blårev, 3 isbjørner og tatt en masse dun, og under den
annen 123 hvalross. Sannsynligheten taler for at det også under den siste
overvintring ble fanget rev og isbjørn og samlet dun.
Samtlige ekspedisjoner til
og med den i 1844-45 ble utsendt av forretningsfolk i Hammerfest, den i
1865-66 av den kjente tromsøskipper Sivert Tobiesen.
Etter 1866 ble det et langt
opphold i overvintringene. Det var først hen mot århundreskiftet at de igjen
ble opptatt. Det var folk fra Tromsø og omliggende distrikter som her var
foregangsmenn. Den første av disse overvintringer fant sted i 1893-94, og fra
da av har det vært regelmessige overvintringer hvert eneste år til Svalbard.
Det kan sies at alle områder hvor det er mulig å fange rev nå er utbygd.
Antallet av fangsthytter var i 1910 over 60 og i 1939 ca. 210. De aller fleste
av fangstfolkene er fra Nord-Norge og særlig fra Tromsø.
Offisiell statistikk over fangsten på Svalbard i årene fra
1893 til 1925 foreligger ikke. Men i 1919 ble etter anmodning av
Svalbardundersøkelsene skaffet til veie fangststatistikk fra forretningsfolk i
Tromsø for årene 1893 til 1919. Denne skulle brukes av regjeringen som underlag
for vårt krav på suverenitet over Svalbard. I 1925 overtok Norge suvereniteten
over Svalbard, og fra den tid innsamler sysselmannen opplysninger om fangsten.
Men disse oppgaver blir ikke kontrollert og ligger sikkert atskillig i
underkant av den gjorte fangst. Tollstedene opptar også fortegnelse over den
innkomne fangst.
Tabell 29 viser hvordan forholdet mellom antallet av de
fangete rev, bjørn og rein vekslet i tiden inntil 1919. Vekslingene gir uttrykk
for den forskjellige sammensetning av dyrebestanden for de forskjellige
fangstplasser. Som det ses innbrakte en forholdsvis liten fangst i 1917-18 det
store beløp av kr. 18 000. – på to mann.
Det skyldtes de høye priser på produktene av all slags ishavsfangst under
forrige verdenskrig.
Tabell 30 gir Opplysninger om fangstvirksomheten fra 1924-48. Høsten 1941
ble fangstfolkene sammen med den øvrige befolkning på Svalbard evakuert til
England. For etterkrigsårene er statistikken ufullstendig.
Tabell 30. Fangstoppgaver for norske overvintringsekspedisjoner på
Svalbard (Bjørnøya unntatt) 1923-1948.
I nær forbindelse med
pelsdyrfangsten på Svalbard står den såkalte småfangst. Det var små fartøyer
som ble rustet ut fra Nord-Norge for å samle egg og dun, skyte rein, storkobbe
og snadd. De dro ut i juni og kom hjem i august. Etter at det er kommet strenge
fredningsbestemmelser ved Norges overtakelse av suvereniteten over Svalbard i
1925, er denne slags fangst nesten opphørt. Men det er nok en del skuter som
fremdeles tar egg og skyter fugl i fuglefjellene, men det er ulovlig. Når slikt
kan skje, er det fordi det er så vanskelig å føre kontroll i de ubebodde store
områder det her dreier seg om.
For norske
overvintringsekspedisjoner på Bjørnøya og for den meteorologiske stasjon på
øya kan gis følgende fangstoversikt:
1865-66:
Sivert Tobiesen, Tromsø, med 6 mann. Fangst: l hvalross, 3 bjørn og ca. 40 rev.
1908-09: Klaus Andersen,
reder. Eksp. bestod av 2 mann. Fangst: 26 blårev, 4 kvitrev og 16 bjørn.
1910-11: Skipper Hj. M.
Jensen m. fl. Fangst: Ukjent.
1932-33: Met.st.l3
rev
1933-34: » 8
» og 2 bjørn
1934-35: » 1
» 1 »
1935-36: » 12 » 3 »
1937-38: » 23 » 0 »
1936-37:
» 28 » 1 »
1938-39: » 7 rev. 0 »
1939-40: » 23
» 1 »
1940-41: » 17 »
1 »
1945-46: » 26 »
3 »
1946-47: » 4
» 4 »
Jan Mayen
Revefangsten på Jan Mayen
begynte i 1906-07 av en ekspedisjon fra Tromsø, og ble fortsatt i årene
1908-09, 1910-11, 1917-18 og fra 1920-21 er det fanget hvert år på øya.
Fangstekspedisjonene var i begynnelsen utrustet av forretningsfolk fra Tromsø,
men siden 1921, da det ble opprettet en norsk meteorologisk stasjon på øya, har
som før nevnt også stasjonens folk drevet fangst. En kanadisk ekspedisjon
fanget på øya 1926-27, ellers har nordmennene vært alene om denne fangst.
Revebestanden på Jan Mayen ble alt for hårdt beskattet i tiden før forrige
verdenskrig.
Statistikken over fangsten er ikke fullstendig. Tabell 31
inneholder de opplysninger som er tilgjengelige.
Tabell 31. Fangst
av rev og isbjørn på Jan Mayen 1906-1948.
1) 1926-27 3 ekspedisjoner.
2) De
siste år før krigen var det tillat å fange 20-30 rev pr. år. 1941-46 hadde øya en norsk-amerikansk garnison som fikk tillatelse fra
regjeringen i London til å fange 2 rev pr. år. Dette førte til en
sterk beskatning. Det var bare nordmennene som drev fangst. Garnisonens fangst
er spesifisert; den uspesifiserte fangst skyldes telegrafist-betjeningen på
øya.
3)1945-46. Herav 4 tatt av telegrafistene.
Tilbake til hovedsida
Vågemot miniforlag