John Hegness som underviste Amundsen, Wilkins og Eielson i hundekjøring.

(Adresseavisen 18/5-1929)

 

Oppe i det arktiske område i Cape Halkett i Alaska bor der en stjørdaling ved navn John Hegness. Han har verdens største revefarm (white-fox). Det er 35 år si­den at John Hegness forlot sin fødebygd, Stjørdal, og hans lev­netsbeskrivelse vilde lyde som et even­tyr, hvis han selv vilde tillate at den kom for offentligheten. Men det vil han ikke. Han kan imidlertid ikke forbyde oss å omtale enkelte trekk av hans vita deroppe i snelandet Alaska blandt eski­moene.

I en årrekke var Hegness offentlig postfører i Alaska. Han fikk herunder en grundig øvelse i hundekjøring. Over en ubebodd strekning på 500 engelske mil gikk hans rute. I alt slags vær og føre måtte han ut. Polarstormen var nok det verste, men som ekte nordmann overvant han strabasene. Ikke en eneste gang har han ”forlist” på sine posttu­rer.

Som hundeopdrettter har han vunnet sig et stort ry blandt polarforskerne. Da det for nogen år siden blev arrangert et veddeløp, mellom renskyss og hundeskyss over en strekning av ca. 65 nor­ske mil, var det i Nome en spenning så stor som under et verdensmesterskap i boksing. Hegness var på forhånd sikker på seier, og han vant helt overlegent. For denne bedrift fikk han i premie 2500 dollar.

Senatet ansatte efter denne seier Heg­ness som postmester i Nome, og denne stillingen innehadde han til han for et par ar siden flyttet i nærheten av Point Barrow, hvor han nu har sin store revefarm sammen med et New York-firma.

Mens Hegness var i Nome var det at han blev Roald Amundsens venn. Den store polarforsker søkte alltid råd og oplysninger hos Hegness. Og når det gjaldt hundekjøring, så var det alltid Hegness som måtte lære ham. Fikk Amundsen ingen bukt med kobbelet, lø­ste alltid Hegness knuten ved et venn­lig ord eller en klapp til hver hund, og det hele var all right. Amundsen beteg­net alltid Hegness som ”the greatest dogman he had seen”.

Kaptein Wilkins og Ben Eielson har også fått megen hjelp hos Hegness un­der sine arktiske ferder.

Hegness har en orienteringssans som man skal lete len­ge efter. I de senere år med hyppige flyveferder deroppe i sneregionene har Hegness vært som en sporhund, og i 1928 reddet han det 13. liv. Det var da en amerikansk flyver som var blitt tvun­get til å nødlande i tykk tåke. Det gikk mange dager før Hegness blev spurt om å delta i letingen. Det var nemlig en an­nen i Barrow som ordnet med undsetningseksepedisjonen, og de var allerede gått 7 dager, da de fant 2 av maskinens passasjerer i en forkommen tilstand sammen med maskinen, men flyveren var borte. Den 10. dag kom en av undsetningsekspedisjonens deltagere til Hegness og bad ham å følge med for å lete. Og Hegness tok sitt hundespann og kjørte ut i det forrykende uværet. I 36 timer kjørte han uten stans, og da hadde han funnet den savnede flyver. Det var enda liv i ham, og Hegness tok ham under en rask behandling før han kjørte tilbake. Hegness nådde hospitalet i Barrow med mannen i live, og han har gjenvunnet sin helse nu.

Da Hegness ble spurte om hvordan han bar seg ad med å finne frem i disse veiløse vidder, svarte han: ”at det er noget som sitter i mig fra guttedagene, da jeg var gjæter og sprang i skog og mark og lette efter sauer og kuer. Jeg trengte ikke mange merker for å følge et spor.”

*

Om Roald Amundsen, Wilkins og Eielson skriver Hegness at det er kjekke karer, som er uforferdet, men alltid voksne selv i de mest kritiske øieblikk. Den danske forsker Knud Rasmussen er og­så en av Hegness’ beste venner som har høstet mange praktiske råd og vink un­der samværet med ham.

John Hegness driver også som fangst­mann på kysten. Han har sine snehytter på forskjellige steder i isørkenen og vender alltid hjem med store fangster. Som hjelpemenn må han bruke eski­moer. For å måle distansen på sine jakt- og fangstekspedisjoner fester Hegness et sykkelhjul til sleden, som roterer rundt mot sneen og viser avstanden på spee­dometret.

*

Hegness er en ansett mann i det di­strikt hvor han bor. Trenger nogen råd og veiledning, så er det Hegness som må stå for. Og han er ikke av den type som skryter av sine prestasjoner. Han tar alt som den selvfølgeligste plikt. Når vi derfor har funnet det å være på sin plass å ofre disse linjer på John Hegness, så er det for å fortelle, at det er nordmenn som i det stille og skjulte gjør gjerninger i menneskehetens tjeneste som det står glans og respekt av. Menn hvis liv og virke kaster glass også over hjembygden og hjemlandet.