Georg Bjørnnes forteller om livet på Svalbard.

(Nordlys 27/7-1932)

 

Vår alles gamle, gode kjenning fangstmann Georg Bjørnnes og hans fangstkompanjong kom onsdag kveld om Harstad tilbake fra et års overvintring på fangst­feltet i Widjefjorden. De har ligget på revefangst. Resultatet er ikke større enn det dekker turen, sier Bjørnnes. Dermed vil han ikke ta­le ytterligere om overvintringen på fangstfeltet.

– Men, sier, Bjørnnes. Jeg har an­net meget interessant stoff til ”Nordlys”.

– Ja, kjør i vei.

– Efter en 6 dagers tur fra fangst­feltet kom vi den 1. mai til Longyearbyens kjøttgryter. Omtrent 1/3 part av arbeidsstokken var da i Grumant City hos russerne på en tre dagers visitt, efter innbydelse. Alle de norske arbeidere var inn­budt.

Da jeg meldte min ankomst til vintersjefen, ingeniør Einar Sverdrup, kom han med den for oss fangst­folk opsiktsvekkende nyhet at matprisene var steget med 50 pst. over dagspris. Årsaken til dette skulde være at fangstmenn hadde mis­brukt sin opholdstillatelse i Longyearbyen. Han måtte for prinsip­pets skyld skjære alle over kam. For mitt vedkommende skul­de han være hyggelig og tilbød mig arbeide. Fangstfolkene betrak­tes i Longyearbyen som mindre­verdige individer der bare tåles som et nødvendig onde. På fangstmennenes vegne må jeg protestere mot vintersjefens chikaniøse be­traktninger av fangstfolkene. Hvad mindreverdigheten angår så tror jeg at der finnes svin på skogen i den annen leir også. Det har vi fangstfolk fått føle hver gang man i Longyearbyen har kastet hakke og spade og oversvømmet våre felter i den hensikt å komme til ”rikdom” ad den korteste vei.

Vintersjefen var begeistret for den usedvanlige store kullproduk­sjon denne vinter, og jeg har latt mig fortelle at delte er kringkastet.

– Stemmer det?

– Vel, men det som ikke er tatt med i kringkastingen er det voldsomme arbeidspress som er her­skende der oppe. Hvis det hadde vært tatt med, tror jeg nok at vin­ningen var gått op i spinningen. For hvert lønnsnedslag man har fått har arbeiderne svart med øket tempo slik at man nu har nådd toppen av arbeidsytelse og vel også lavmålet i fortjeneste.

De arbeidere som jeg har talt med, mener at det under slikt arbeids­press maksimum er mulig å uthol­de 1 a 2 vintre. Hvilken skjebne en utslitt arbeider vil få, vet man jo. Han blir sendt på skraphaugen.

Til pinse blev russerne innbudt til Longyearbyen av de norske arbeidere. Der kom 40 menn og 6 kvinner. De hadde med sitt balalaikaorkester, sin Dramatiske klubb og dansere. Her fikk også jeg væ­re med. Og det blev en oplevelse av de sjeldne. Russernes optreden i Longyearbyen blev en oplagt suksess.

Formannen på stedets arbeider­forening takket russerne for besø­ket. Han fremholdt at russerne i et og alt stod over nordmennene på Spitsbergen. Likesom gjestfriheten og kostholdet var bedre i Grumant City enn i Longyearbyen.

Der må være litt spiss på dette, sier Bjørnnes. Og da kan jeg fortelle at jeg blev gruelig forelsket i en russerinne. Gammel og stygg som jeg er, høres det utrolig ut, men sant er det. En av russerinnene som var på besøk i Longyearbyen, var en utpreget skjønnhet. Hun var lys, hadde blå øine og en velskapt figur. Hun var en første­rangs danser. Dere må tro der blev gjort stormkur til henne. Særlig heldige var de nordmenn som kunne litt tysk. Hun behersket det­te sprog.

Russerne fortalte at der i vinter var kommet 2 nye verdensborgere, en gutt som de kaldte Grumant og en pike som hadde fått navnet Stella Polaris. Der var forresten ventendes hele 6 nye verdens­borgere i løpet av våren.

  – Hørte du noe om russernes planer?

– De hadde planer om å utvide driften adskillig i sommer. Den driften som nu et i gang, er nær­mest prøvedrift. Produksjoner var 4000 tonn. Man arbeidet mest med å sette i stand og bygge nye hus. Der skal forresten anlegges havn i Coal Bay-bukten med stoll Grumant City. De ventet sin første båt 25. mai.

 

___