Polarflyveren Carl Ben Eielson

Små minner fra Svalbardoppholdet i 1930.

Aftenposten 29/8 1931

 

Det var de første dager av mai i fjor, da Wilkins og Eielson nettopp hadde fløiet sin stormfulle flukt over polarhavet med sin Lockheed – jeg møttee karene i Grønnfjorden i statens ”radioby”. Eielson som om er norsk-amerikaner, er født i Amerika, moren var fra Hallingdal og faren fra Telemark. Inntil han var ti år snakket han norsk, men der ble etterhvert mindrt og mindre av det. Amerika slukta ham, skulde man tro. Men nei – da han ifjor med sine 30 år landet på fjordisen i Grønnfjorden, var det første han sa til radiofolkene, da de kom styrten­de til på isen til den merkelige fugl: ”Å heiter denne staden her?” Fol­kene nede på isen skjønte ingenting. De trodde til en begynnelse at flyet kom sørfra – fra Norge, at det var norske flyvere man ikke hadde fått nogen melding om – en kjenner jo så lite til det som foregår ute i verden på disse nordlige breddegrader. Men så fikk de snart bare høre hvad det var for folk som var ute og hvilket ærend de hadde.

Så grunnfestet var Eielsons kjærlighet til vårt sprog at han efter tyve års forløp meget lett gjorde sig forståelig for oss selv om sproget av og til virket en smule underlig. En dag vi drog op i fjellene på en liten skiutflukt la han: ”Skal vi vende, snu? Op eller ned? Det er det sam­me forhold for mig.”

Like før flyverne kom til Grønnfjorden lå de – som man kanskje vil huske – på Daumannsøira rett nord for Grønnfjorden i fem samfulle døgn på grunn av snestorm. Fly­verne hadde da levd av litt rosiner og norsk chokolade – det er ikke lå søtt som det lyder. De måtte grave ut Lockheeden, og de to avtalte at Wilkins skulde gå bak og skyve mens Eielson skulde starte flyet, så skulde Wilkins forsøke å klamre sig fast og krabbe op i flyet under fart. Eielson startet i vei og kommer op i luften, han ser sig tilbake, ingen Wilkins. Eielson kikker ned, – der satt Wil­kins. Eielson ned igjen, det samme gjentok sig. Men tredje gang lyktes det Wilkins å klamre sig fast, men det kostet ham en løs tanngard, – han bet sig nemlig fast.

 

Aprilværet der oppe i fjor var det var det verste man hadde hatt på adskillige år. Etterpå, da vi snakket om landingen på Daumannsøira, sa Eielson: ”Det var lå svært med sne, at vi nesten ikke kunde se næsten ingen nogenting.” Hans stillferdige små be­merkninger, hans lune humor gjorde ham snart avholdt. Engang han blev spurt om hvordan han og Wilkins var venner, svarte han: ”Du veit, Wilkins veit så mange historier om mig og jeg så mange om Wilkins, så vi er nødt til å holde sammen.” Da de to flyvere kom ned til Oslo, blev de feiret efter fortjeneste og alle kunstens regler – folk stod utenfor Grand og hyldet flyverne på bal­kongen. Eielson ropte da ut over folkemassen: ”Takk skal dere ha alle telemarkinger!” Oppe på Svalbard frydet han sig på forhånd, fordi han skulde få anledning til i feire en riktig 17. mai i Norge. ”Jeg har jo sett 17. mai i Amerika blandt de norske der,” sa han, ”men alltid har jeg lengtet efter å få opleve en real 17. mai i Norge.”

Eielson fløi ikke bare for å flyve, hans flyvninger måtte ha en mening, en hensikt, tjene et formål, være nyttig. Under sine oplevelsesrike postflyvninger i det øde Alaska, hvor han bragte folk post i løpet av 8–10 timer hvor hundespannene brukte uker på den samme veien, der lærte Eielson den hele vurdering av flyvningen.

 

Forleden strøk han altså avsted fra Nome ut i isen for å hjelpe nogen medmennesker som var frosset inne og som var stedt i nød. Han reddet seks av skutens folk og skinn til store verdier, så skulde han dra avsted på ny. Da kom uhellet. Hvad der har hendt ham og hans mekani­ker vet vi ikke enda – de to har vært savnet siden i begynnelsen måneden. Storm og uvær har herjet, så litt av hvert kan ha hendt, men Eielson har vært ute i livsfarlige si­tuasjoner før denne dag. Sammen med Wilkins havarerte de for nogen år siden, da de skulde forsøke å flyve fra Alaska til Svalbard. Ulykken hendte ute på isen og de to måtte under svære legemlige anstrengelser selv ta sig frem til folk. Man behøver sikkert ikke opgi denne flyver så snart, greier nogen i ta sig frem i umulig terreng og under de verste vanskeligheter så gjør Carl Ben Eiel­son det.