Bryllupsreise i isen

av Tor Jacobsen

Aktuell 22/12 1956

 

Solveig Sæterdal

 

Da Fredrik Sæterdal giftet seg sommeren 1953, lovte han sin kone verdens største kjøleskap i bryllupsgave. Og han holdt sitt løfte. Bryllupsgaven var Grønlandsisen.

Det var nok de som mente at det unge, nygifte paret ikke ville bli lenge på Grønland. Fredrik Sæterdal hadde riktignok flere overvintringer bak seg, han begynte som fangstmann alt som 14-åring sammen med sin far, men hans 21-årige kone fra Mosjøen hadde liten erfaring i den slags villmarksliv.

Ekteparet Fredrik og Solveig Sæterdal forbauset selv sin familie med å overvintre tre år på rad ved Holsbu i Moskusoksefjorden. Og var det ikke for at kona ventet en unge, er det slett ikke sikkert de ville returnert i høst heller.

– Hvorfor vi ble så lenge? Det skyldtes vel nærmest meg, sier fru Solveig og ser på sin mann. – Etter to år i isen ville nemlig Fredrik gjerne dra heim, men jeg nektet. Og dermed ble vi enda et år. Jeg trivdes så utrolig godt.

Ekteparet kom til fangststasjonen Holsbu 5. august 1953, og hadde først et svare strev med å sette huset i brukbar stand. Stasjonen eies av Arktisk Næringsdrift, og der var bare mannfolk som hadde vært der sist. Det så ut deretter. Men etter en uke med malerkost og vaskebøtte be­gynte det å bli sving på tingene. Fredrik snekret sammen møbler. Lenestoler ble tryllet fram, trukket med moskusskinn og satt inn i den vesle stua. Ei solid tønne ble forsynt med dør og simsalabim: bar- og medisinskap! Et lite tilbygg ble reist slik at ekteparet fikk plass for ei seng og sin medbrakte symaskin og i enda et anneks rigget de til badstubad med dusj! ”Vanntanken” var en tønne på taket. – Litt strevsomt å fly på taket med varmt vann vinterstid, innrømmer fru Solveig, – men deilig med en dusj.

Omsider ble fangststasjonen en koselig, liten heim med radio på stuebordet og medbrakte bøker og aviser i bokhylla. Men det unge paret var ikke kommet til Grønland for å feriere. Revefeller ble plassert rundt om i terrenget, og fangst­mannens slitsomme liv begynte.

– Første vinteren var fæl, sier fru Solveig og skutter seg ved tanken. – Termometeret krøp helt ned på 49 grader, det blåste og stormet og det snødde så vi holdt på å snø ned.

Det ble litt av en ilddåp – eller rettere sagt isdåp – for den unge fruen som alltid fulgte mannen på fangstturene. Hun forteller: – En gang brukte vi 9 timer på å tilbakelegge en strekning på 8,5 kilometer! De siste kilometerne gikk vi foran hundene for å brøyte vei, men da det gjenstod bare 400 meter til fangsthytta, greide ikke hundene mer. Vi måtte spenne dem fra og trekke dem etter oss til hytta.

– Hvordan hun greidde alle strabasene?

– Man greier det utrolige når man må. Jeg glemmer aldri turen til den danske stasjonen Danebrog i 1954. For å greie den siste etappen på 5 mil av den 20 mil lange turen, gikk vi 16 timer i ett strekk.

Ekteparet hadde 14–15 revefeller ute til enhver tid. Rund­turen fra hovedstasjonen og tilbake igjen ble ca. 45 mil og tok fra 3 uker til 1 måned. En kort hvil, bøting av klær og redskaper, og så ut på ny tur. Siste året tilbrakte paret tilsammen bare 3 uker ved hovedstasjonen. Resten av tida vand­ret de to alene rundt om i isødet for å se til fellene. De levde på brød og tørr mat og sov i små krypinn av hytter.

– Hva ble så resultatet av alle disse årene?

– Første året 90 rev og 16 tønner laks – hver på 100 kilo. Prisen på laks er 5 kroner pr. kilo. For rev er gjennomsnitts­prisen 40 kroner. Det andre året ble det 224 rev og 22 tønner laks og tredje året 57 rev og 15 tønner laks. Ekteparet kunne hvert år varte opp med rekordfangst blant dem som over­vintret. Og andre års resultater for mannens vedkommende er de beste som noen overvintrer har greidd på Grønland.

– Det er nok mange som tror det blir penger av dette, sier Sæterdal, men de tar feil. Selskapet holder oss med hus, hunder, brensel osv., men skal til gjengjeld ha 40 prosent av fangstinntekten. Når jeg så forteller at bare provianten disse tre årene kostet oss 12000 kroner, kan enhver regne ut omtrent hva vi fikk igjen. Helt pengelens ble vi da ikke, men vi har ikke mye igjen for strevet.

– Noe har vi da, skyter fru Sæterdal inn. Alle de hyggelige minnene, skiturer i strålende måneskinn og nordlys så flam­mende som vi aldri opplever det hjemme, timene sammen med kjæledeggene våre, de ti trofaste og snille grønlandshundene. Og så det å være alene bare vi to. Unge mennesker har godt av en slik overvintring. Da først forstår man hva det vil si å vokse sammen.

Sier byfruen som har tapt sitt hjerte til Grønlandsisen. – Jeg må tilbake, sier hun fast, kanskje alt til sommeren. Av og til griper lengselen meg slik at jeg blir sjuk. Det er så sant, så sant det Giæver har sagt, at den som engang har vandret over islagt hav, får alltid lyst til å vende tilbake.

Når dette leses, sitter unge fru Sæterdal alene heime i Mo, kanskje med en liten baby i fanget. Mannen er nemlig ett eller annet sted i Antarktis, ombord på «Polarbjørn». Denne gang skal han ikke overvintre. I mai kommer han tilbake, og da går kanskje turen til Grønland igjen.