Da Helge Ingstad fant ”den tapte Apache-indianerstammen”

Et intervju med Helge Ingstad

Aftenposten 28/5 1938

 

Helge Ingstad er i byen – denne gangen kommer han sydfra – nærmere bestemt Mexico. Som vanlig når han kommer fra reis, har han oplevd adskillig og har noget å fortelle. Vi gir ham straks ordet – det er ikke mangel på stoff.

– Har de vært borte i et års tid eller?

– Nærmest to år, så tiden går. Først drog jeg gjennem Amerika på kryss og tvers og holdt foredrag om Canada, Svalbard og Grønland, og efterpå til Mexico. Først sluttet jeg mig til cowboyene i Arizona for å lære teknikken på hesteryggen, lassokasting o.s.v.

– Det blev nokså stor overgang fra polarlivet?

– Ja, det skal jeg si. Jeg stu­derte apacheindianerne på reservasjonen i Arizona. Det var nemlig min tro at det var en nøie forbin­delse mellem disse og dem jeg had­de truffet i Canada for en del år siden. Jeg levet i den tiden for det meste på hesteryggen – høit oppe i fjellene. Det var herlige dager – i full frihet. Det er bare 50 år si­den disse Indianerne slåss med de hvite, og de lever enda temmelig pri­mitivt. De bodde på sin gamle ma­nér i ”tipi”, hus som var bygd av kvist og strå. De hadde sin egen medisinlære og en levende tradisjon, en frodig overtro blomstret, enda blandt dem.

Apacheindianerne er en prakt­full rase mennesker – hårdføre, og deres historie overgår selveste Coo­per. Det mest forbløffende var at de forstod en hel del av de gloser jeg kunde fra mitt samvær med de arktiske indianere. På reisen samlet jeg bl. a. gamle legender som var rent klassiske både fra formens og innholdets side. Mens jeg opholdt mig på reservasjonen blev jeg bes­tevenner med en gammel indianer som fortalte meg historier fra gamle dager. Han var i sin ungdom med på en kamp med de hvite og kampen endte med at indianerne blev fanget av meksikanerne. Men enda finnes det en helt vill stamme i disse vel­dige fjellmassivene – langt inne. – Første gang jeg hørte om dette lød det hele rent fantastisk – jeg trod­de simpelthen ikke på beretningene. Men jo mer jeg studerte disse tin­gene desto mer blev jeg interessert og skjønte at kunde jeg få tak i nogen av denne stammen, så vilde de være i besiddelse av en rikere og mer uberørt kultur enn de jeg levet sammen med. En av dem jeg snakket med om dette var Geronimo som hadde kjempet med de hvi­te i 1886 og som da blev tatt til fan­ge. Han kjempet til slutt med 38 menn og 100 kvinner mot 5000 hvite i halvannet år og holdt det gående hele tiden uten proviant, men blev så tatt til fange.

– Indianerne dyrker naturligvis den gamle tiden?

Ja, den er som saga for dem. De andre indianerne, som ikke blev tatt til fange, lever oppe i fjellene og kalles gjerne den tapte stamme. Jeg brukte næsten to måneder bare for å finne ut om de eksisterte. Til­feldigvis traff jeg en kjeltring som hadde kjempet mot dem, og jeg gikk i gang med å lage i stand ekspedi­sjonen. Amerika har ikke interessert sig for denne stammen. Jeg fikk an­ledning til å plukke ut de folkene jeg hadde bruk for. En av dem var 76 år og hadde vært høvding under Geronimo. Ekspedisjonen bestod av tre indianere og mig selv. Det var vanskelig å få anledning til å komme inn i fjellene, da det ingen kontroll var med forholdene der og strøkene næsten ikke er utforsket. Vi var oppe i 4000 meters høide, og det var pussig å opholde sig i is og sne om dagen og nede blandt pal­mene ved fjellets fot om kvelden. Vi gjorde bruk av 12 mulesler. Vi fikk ved foten av fjellene høre at så sent som i 1932 hadde den tapte stam­men vært i kamp med de hvite. Stammen levet fullstendig som ja­gede dyr. Når meksikanerne så dem, skjøt de dem ned. Det varte ikke lenge før vi traff på leirplasser de hadde brukt. Det er utrolig hvor­dan de hadde levet – akkurat som ørner oppe på små hyller – helt op i 3-4000 meters høide for å være sikre på ikke å bli opdaget. På tu­ren holdt jeg forresten på å bli skutt julekvelden av min Mexico-indianer – han var en stor kjeltring – den største jeg har truffet, og jeg har støtt på en del i årenes løp. I 1932 skjøt han 5 apacheindianere blandt annet et barn som satt på morens rygg. Han skjøt moren i samme skuddet. Han var stolt av sin ”be­drift”.

– Proviant var det ingen man­gel på underveis?

– Nei, det vrimlet av hjort og kalkuner, ulv nesten så store som polarulven, fjell-løver eller pumaer, lenger syd traff vi på tigre.

Efter en masse strev op og ned i fjellene traff vi omsider på en gruppe av den tapte stamme – det var fem mennesker – antagelig to kvinner og tre menn. Klæsdrakten var nemlig akkurat ens, det var ikke lett å skjelne hvad var hvad. Samværet var ikke særlig lang­varig, men min tolk snakket med dem og fikk pumpet dem for en god del. De levet helt primitivt og var klædt i hjorteskinn. De var så sky som en ikke skulde tro men­nesker kunde bli. De hadde bare pil og bue. Jeg fikk altså konstatert at stammen eksisterte, og jeg fikk dens historie for de siste 50 årene. Under turen tok jeg en farvefilm som forteller ganske meget om na­turen i disse strøkene. Apachene har vært svært forsømt, og da jeg drog avsted for å finne den tapte stammen, påstod man at den ikke fantes. Det viser sig at apachene er kjernen i hele sydvestens historie. Jeg fikk notert ned en hel del av de­res sanger, monotone sanger som handlet om solen, dagslyset, fjellet og krigene.

En annen del av reisen gjaldt strøkene ved Arosfloden, hvor vi støtte på en hulebebyggelse i stor stil. Inne i fjellet var der bygget hele samfund, hus på optil 3-eta­sjer. Der var bygget maisbeholdere – olla – av ler jord og vann. Stenhytter lå strødd rundt om i fjellene, og folkene som har bodd har dre­vet farming med mais. Det var byg­get op terrasser omtrent som vinhavene i Frankrike.

På min reise visste det sig at mange kjente godt til Carl Lum­holtz – både på den sydligste delen av ruten og i Statene. Hans arbeider blev betraktet som klassiske. Det er min mening at denne beskjedne og fremragende forsker ikke fikk den påskjønnelsen her hjemme som han hadde fortjent.

– Det var fint der nede i Mexico, slutter Ingstad sin beret­ning – i polarstrøkene var det ik­ke fritt for at en hutret og frøs når en var ute på reise, men der sydpå hadde jeg virkelig hvad jeg vil kal­le en varm vinter.