Forbrødrende minnestein på Sydpolen

av Lars Brandulv

Vi Menn nr. 47 1961

 

Forbrødrende minnestein over Sydpolens erobrere Amundsen og Scott nedlegges på selve polpunktet ved 50-års jubileet.

En samtale med Norsk Polarinstitutts direktør Tore Gjelsvik før han fløy til Sydpolen for å representere Norge ved minnehøytiden for de to konkurrenter som for femti år siden kappløp gjennom isødet. I dag må tiden være inne til å begrave ethvert mulig nag som ennå måtte herske, og seremonien kommer til å stå i den norsk-britiske forbrødrings tegn. Tilbake står bare minnet om to store sportsmenn og gentlemen.

 

 

Ufattelig! Det er ”bare” femti år siden Roald Amundsen og karene hans lå på barrieren ved Rosshavet og biet på chansen til å komme seg enda lenger sørover – til 90 grader sør! På den andre siden lå den britiske gentleman, kaptein Scott, og ventet på den samme chansen.

Det er bare femti år siden to nasjoners beste menn slet seg frem til fots over de uendelige isødene. I dag svipper man bort til Sydpolen og tilbake igjen på noen små timer med fly.

– Femti år – det er jo ikke en skikkelig levealder engang. Du store verden så liten verden er blitt i mellomtiden!

 

Norsk Polarinstitutts unge direktør Tore Gjelsvik røsker seg i luggen og svimler ved tan­ken. Bevare meg som tiden går! Det er ikke å vente annet enn at man synes man får altfor lite gjort.

– – –

 

Det er ikke mye jubileumsstemning å spore i Norsk Polarinstitutts uverdige lokaler bak Uni­versitetsbibliotekets tunge murer. Sørgelig at ikke planene om et monumentalbygg viet polarforskning er kommet lenger i Nansens, Amund­sens og Sverdrup’enes land!

Det haster noe enormt, det er ennå tidlig morgen, og om noen timer skal han sette seg i flyet og ta avsted via Washington til – New Zealand! Han skal delta i et møte i SCAR, som betyr noe slikt som internasjonal samarbeids­komite for polarforskning.

– Det er mulig at jeg ikke kommer tilbake før ut på vinteren etter at vi har feiret Amundsen-Scott-jubileet på Sydpolen.

– Unnskyld?

– På selve Sydpolen. Men det kan også hende at jeg kommer tilbake en tur før jeg reiser direkte nedover utpå senhøsten, og det er mitt håp at geodet Sigurd Helle kan bli med. Det får tiden vise – foreløpig vet jeg ikke hva amerikanerne har bestemt seg for.

 

Bjaaland skulle være med!

 

Planene for en norsk feiring av Amundsens bragd var klare. Det skulle sendes nedover et norsk fly – og i det flyet skulle den siste Syd­polens erobrer som var i live, Olav Bjaaland, ta sete og være æresgjest.

Det ville ha blitt et gjensyn med Sydpolen etter femti års fravær!

Men så viste det seg at det påtenkte Albatross-flyet som skulle få det ærefulle verv, ikke ble ferdig i tide. Dagen etter at meldingen om flyet kom, døde Bjaaland. Det var ikke slik laget at det skulle bli noe gjensyn.

Det hele så ut til å falle i fisk – for ikke å si fryse fast – men så kom amerikanerne med sitt tilbud om å stille fly og mannskap og alt til sa­ken henhørende til disposisjon, et tilbud som selvfølgelig ble mottatt med stor takk både her i landet og i England. Detaljene vil bli diskutert under møtet i SCAR, og det er slett ikke usann­synlig at direktør Gjelsvik reiser direkte ned til den amerikanske stasjonen i Rosshavet, McMurdo.

Det videre program er enkelt nok: Et fly skal føre de norsk-britiske gjestene til Sydpolen hvor det under utvisning av tilbørlig seremoni vil bli nedlagt en steinhelle, omtrent halvmeteren i firkant med inskripsjonen:

 

90º Syd. 14. desember 1911. Roald Amundsen.

18. januar 1912 Robert F. Scott

 

Som man legger merke til, er steinhellen intet mindre enn et norsk-britisk håndslag i ærbødig­het for Amundsens og Scotts minne.

 

De sviktet ikke tyve kilo fossiler

 

Det er ingen hemmelighet, hvor gjerne direk­tør Gjelsvik vil at det skal være det, at akkurat han har nedlagt seg stor fortjeneste når det gjel­der å slå en vennskapets, toleransens og forståel­sens bro mellom Norge og England når det gjel­der Amundsens og Scotts minne. Begge disse Sydpolens erobrere skal feires på samme sted, til samme tid og i samme åndedrett.

Det norske initiativet til å fjerne det som måtte være igjen av gammelt nag, er mottatt med stor tilfredshet og glede i Scotts Polar Research Institute i Cambridge. Jubileumsfeiringen skal slå bro over Nordsjøen når det gjelder norsk og engelsk sportmanship!

– Men intet skal stikkes under stol – la oss snakke åpent om saken! sier direktør Gjelsvik og glemmer reiseforberedelsene og de tilmålte tolv minutter.

– Roald Amundsen var en stor sportsmann. For ham betydde selve prestasjonen meget, svært meget. Men han var ikke bare en muskelbunt – han var også sportsmann av sinn!

Scott var også en stor sportsmann, og en enda større gentleman. Britisk til fingerspissene! Kanskje lå vitenskapen ham mer på hjerte under Sydpols-ferden enn hos kollega Amundsen, vi vet ikke. Men det er jo typisk for ham og hans følge at britene hadde hele 85 pund fossiler av den største vitenskapelige verdi med seg i teltet mens lå og døde.

Tenk på det!

Her hadde de slitt seg frem, meter for meter. En var død underveis, en annen gikk ut av teltet og la seg sneen og døde fordi han ikke ville bry sine kamerater. Hvert eneste gram vekt spilte en kilos rolle for karene og mer enn det: Det gjaldt selve livet!

Likevel – de sviktet ikke nesten tyve kilo fossiler – tyve kilo stein i lasten. Utkjørt, til døden trette, radmagre, krøp de videre – med stein!

Men for dem var det ikke stein – det var fos­siler av den største vitenskapelige verdi. Det var diamanter! Men vi andre ville ha gitt oss døyten i diamanter, for ikke å snakke om fossiler, hvis vi sto ansikt til ansikt med den hvite død.

Glem ikke at Scott og hans feller hadde bare små, men likevel uendelig lange kilometer igjen til hoveddepotet som var ensbetydende med mat og varme og hvile og liv. Scotts uflaks, for å si det populært, er legendarisk. Han fikk en ukes snøstorm over seg i innspurten i en posisjon hvor snøstormene bare pleier å vare et par døgn. Og stormen kom akkurat i den avgjørende timen! De ville kanskje ha klart seg hvis den var kommet litt før eller litt etter, hvem vet?

 

Ikke noen solfylt påsketur!

 

Direktøren snakker seg varm.

– En annen ting vil den observante leser legge merke til når han studerer det som er skrevet fra det såkalte kappløpet til Sydpolen. Scott og hans feller tok den ruten som Scott kjente litt til fra sin ferd med Shackleton, mens Amundsen ga seg inn på ukjente veier – han tok en riktig pokerchanse.

Men Scotts rute var, om mulig, mer værhard enn Amundsens. Vi leser i Scotts beretning sta­dig om de dårlige værforhold – og dårlig vær på disse trakter vil ikke si så lite. Hos Amund­sen er det atskillig mindre bekymring for været – man får jo inntrykk av at karens meteoro­logisk sett var på den rene påsketuren med strå­lende sol og maks vær!

Sannheten finner vi nok i det faktum at britene ikke var vant til å gå mot isende snøstormer som kunne ta pusten fra den beste – på De bri­tiske øyer er jo slikt vær ikke dagligdags.

Men nordmennene kom rett fra den norske vinter, de hadde gått utallige skiturer i vintersno og blest og føyke og tok det ikke så tungt om snødrevet ble sittende fast i skjegget – slik hører jo til Vinter-Norge!

En detalj kanskje, men interessant nok.

– De regner ikke med å finne Amundsens Sydpoltelt på polpunktet, går jeg ut fra.

– Nei så menn – det er nok blåst bort for femti år siden. Det var jo i grunnen rart nok at det sto der da Scott kom til polpunktet en måned senere.

Men her er vi inne på en ny detalj: Engelsk­mennene antydet at det var mer riktig å feire den 16. desember som Amundsens femtiårs sydpolsdag, fremfor hva vi alltid har regnet med – den 14. desember. Dermed ble det jo straks litt mindre avstand mellom Amundsen og Scott. Men vi er selvsagt blitt enig om den 14. desember, selv om Amundsen ikke var på polen den dagen.

– Ikke det? Hvor var han da?

– Noen kilometer fra polen. Da han kom til polpunktet og kunne hvile litt ut etter strabasene, kom neste dag med finmåling av posisjonen. Og sannelig kom karene til at de ikke var på polen i det hele tatt – den til et stykke lenger bort. Resolutt brøt Amundsen leir og satte av sted og nådde det skråsikre polpunktet den 16. desember. Dette er flisespikkeri, selvfølgelig, men det forteller jo atskillig om helheten i Amundsens vesen – han gikk ikke på akkord med de faktiske forhold.

 

Brevet – men ikke budet – kom frem

 

I korte, bestemte streker trekker Polarinsti­tuttets sjef opp bildet av den nordmannen og den briten som skal feires. Ikke en eneste gang under­streker han med så meget som et hint at Amund­sen var den første – det var Amundsen og Scott som erobret Sydpolen ved nyttårstider 1911-12. Han praktiserer allerede jubileets store, velgjø­rende ide.

Vi vet jo at da Scott kom til polpunktet, var en brukket ski med en sekkefille plantet i sneen det første tegn på at her hadde det vært folk før! At nervene holdt, er et under.

Han fortsatte i Amundsens fotspor og fant teltet – det var et reservetelt som Amundsen mente han kunne unnvære på hjemturen –, og brevet som var adressert til Kong Haakon av Norge. Scott var budbringeren – brevet ble funnet i hans dagbok i dødsleiren etter stormen. Det kom vel frem til sin adressat og beror den dag i dag hos Kongen på Slottet i Norges hoved­stad.

Se også et av flaggene fra Sydpolen. Her foreligger det en del misforståelser – det snakkes ofte om Sydpolsflagget. Men det var flere flagg – hver av deltagerne på Amundsens Sydpolsferd hadde et flagg med seg, forteller Polarinsti­tuttets personifiserte allvitenhet, bib­liotekaren Søren Richter.

Scott sørget for at brevet til Norges konge ikke led overlast med ham selv som postbud – fra Sydpolen til Slottet i Oslo. Brevet kom frem, men ikke brevbæreren – slik var Scott!

Søren Richter er så smått begynt å forberede jubileet ”litterært”. Det planlegges en utstilling på Universi­tetsbiblioteket, og Aftenposten har også planer om en utstilling av moderne transportmidler etc., som skal illustrere den voldsomme utvik­ling i kampen mot avstandene i de polare strøk i løpet av de femti år som er gått. Forøvrig planlegges et Aulamøte hvor man håper å få gene­ral Hjalmar Riiser-Larsen til å holde hoved­talen. Polarinstituttets sjef, Tore Gjelsvik, skal samtidig fortelle om polarekspedisjonenes vitenskapelige utbytte i løpet av de femti år som er rundet, hvis han kommer hjem en snartur før han reiser til Sydpolen.

 

Minnesteinen klar

Men størst interesse vil det selv­sagt knytte seg til begivenheten på selve Sydpolen. Minnesteinen er fer­dig fra steinhuggernes hånd i Cam­bridge, flyet er ”plukket ut” og vil bli forsynt med ski, slik at det kan lande med de høye herrer på polpunktet uten for store vanskelig­heter. De britiske og norske gjester vil som nevnt hylle begge polar­forskeres innsats i gjensidig ærbødig­het for den sportsånd som preget erobrerne av verdens akse, og det vil ikke forbause noen at radio og kanskje fjernsyn ikke er langt unna når minnesteinen settes ned.

Det nødvendige diplomati i den forbindelse er overlatt værgudene som på disse kanter av kloden har et ytterst hørbart ord med i laget

Dermed utviser amerikanerne den høflighet som stunden krever – og de slipper å ta standpunkt til et spørsmål som dermed skulle være be­svart – og skrinlagt – til alle tider.

Allikevel må det ikke glemmes at de polarhelter vi feirer var sports­menn også – det gjaldt å komme først. I den forbindelse bør det nev­nes at også Roald Amundsen hadde sine sorger i så måte, selv om han tok en skuffelse slik som menn tar skuffelser – jeg tenker på den dagen da Richard Byrd kom tilbake og meddelte at han hadde vært over Nordpolen, mens Amundsen sto klar til start med luftskipet Norge.

 Det er sikkert all grunn til å gå ut fra at Scott og Amundsen forsto hverandre bedre enn vi aner!