Tilbake til hovedsida
(Kilde: Fredrikstad Blad i februar 1896. En
annen versjon er trykt i Varden i
desember 1912).
Her er Roald
Amundsens egen beretning, slik den sto skrevet i Fredrikstad Blad i februar 1896:
– – Da jo denne
tjeneste (militærtjenesten) ikke optar en mere enn nogen få uker ad gangen,
fikk jeg anledning til fortsatt å drive min spesielle trening. En hendelse i
denne tid holdt nesten på å sette punktum for mitt liv. Den var fylt av like så
hårde påkjenninger og store farer som nogen av dem det senere har vært min lodd
i møte i polaregnene.
Denne
tildragelse fant sted i mitt to og tyvende år. Det var et forsøk på å
gjennemføre noget som skulde ligne en tur oppe i polaregnene. Jeg valgte mig en
ledsager, og foreslog ham en skitur midtvinters over Hardangervidda, fra den
lille fjellgård Mogen på østsiden til gården Garen på vestsiden. Han vilde
gjerne være med, og vi forlot Oslo i juleferien. Det tok oss ikke lang tid å
rekke frem til Mogen på ski. Her hvilte vi ut, da dette var den siste gård vi
ventet å se på hele turen over. Det var et lite hus, som bare bestod av to rum.
Her bodde en eldre mann og hans kone og deres to gifte sønner – seks stykker i
alt. Der oppe fantes der ikke turister i de dager, hverken sommer eller vinter,
så vår ankomst vilde være en overraskelse for dem likegyldig når vi var kommet.
Men da vi nu til og med kom om vinteren, var deres overraskelse dobbelt. Vi
fikk straks lov til å overnatte. Det var gjestevennlige folk, som gjorde plass
til oss på gulvet ved peisen, og her sov vi riktig godt i våre
renskinnssoveposer.
Neste morgen
snedde det, og ut på dagen blev det en forrykende snestorm. Den varte i åtte
dager, og hele denne tid tilbragte vi på den lille gården.
Vårt vertskap
var naturligvis meget nysgjerrig efter å få vite i hvad slags ærend vi fór. Da
vi fortalte dem vår plan om å gå op på vidden og skrå over den til Hardanger,
vilde de først ikke tro oss, senere blev de meget engstelige. De tre menn som
alle kjente Vidda ut og inn, advarte oss på det innstendigste mot å forsøke på
å komme over om vinteren. Ingen hadde nogensinne gjort det, og det lot sig
heller ikke gjøre. Til tross for dette var vår beslutning om å gjøre forsøket
fattet, og vi lot oss ikke rokke, så den niende dag fulgte de oss helt øverst
op i dalen, hvor vidden begynte, og viste oss her den letteste opstigning.
Bedrøvet sa de farvel til oss, så vi forstod at de ikke hadde stort håp om å se
oss igjen.
Vi så naturligvis lyst på det hele, for oss syntes det enkelt nok. Vidda har her en bredde av ca ti mil, og så flinke som vi var til å gå på ski og så passelig godt som været var, gjorde vi regning på høist å bruke to dager. Vårt utstyr for turen var da heller ikke beregnet for nogen lengere tid, og var derfor så enkelt som mulig. Foruten ski og staver bar vi hver vår renskinnssovepose på ryggen – telt hadde vi ikke, dessuten hadde vi en liten sekk med proviant hver, og en liten spritlampe. Sekken var rullet sammen inne i soveposen. Provianten bestod av nogen få kjeks, nogen sjokoladeplater og litt smør – i beste fall knappe rasjoner for kanskje åtte dager. Lommekompass og kart hadde vi også med.
Det var ingen
vanskeligheter med å komme op på Vidda. Det var en ikke helt flat slette vi
fant, men for oss som skulde ta oss frem over den, kunde den like gjerne vært
ganske flat; som den nu så ut, bød den oss allikevel ikke et eneste landemerke
vi kunde gå efter. Vi så bare en uendelighet av små høidedrag som meget
vanskelig lot sig skjelne fra hverandre.
Vi måtte derfor
gå efter kompasset: Vårt første mål var en gjeterhytte midt på vidda. Det blev
tidlig mørkt, men ved hjelp av kompasset fant vi allikevel lett frem til
hytten, som vi rakk tidlig på eftermiddagen.
Vår stolthet
over denne prestasjon fikk dog en bratt ende. Vi opdaget nemlig at vinduet og
døren var spikret igjen, og at der på toppen av skorstenen var lagt svære
planker. Vi var temmelig slitne efter dagens marsj, det var begynt å blåse
igjen, og termometret viste omkring minus tolv grader, så det var et hårdt og
slitsomt arbeid å komme inn i hytten og senere klyve op på taket for å få
skorstenen i orden, så vi kunde få gjort op varme. Vi forfrøs fingrene stygt
begge to, og i de følgende uker gikk min ledsager i alvorlig angst for at han
vilde komme til å miste en av sine fingrer.
Inne i hytten
fant vi heldigvis ved liggende ferdig, men det tok oss nokså lang tid før vi
fikk nogen glede av den. – Hvis De nogensinne har forsøkt å gjøre op varme i en
peis, når peispipen er kold og termometeret er langt under null, vil De forstå
de vanskeligheter vi hadde for å få det til å trekke. Den kolde luft legger sig
ned over ilden som et teppe, så De må ha ganske god fyr, før varmen formår å få
Sirkulasjonen i gang i pipen. Mens vi nu holdt på med dette, opnådde vi
naturligvis å få hytten fylt med sur røk, som sved i halsen og øinene.
Efter at vi
hadde fått god fyr og spist aftens, følte vi oss allikevel slett ikke så verst
til mote. Til slutt tørnet vi inn i våre soveposer, og i køiene ved veggen rett
overfor peisen sov vi meget godt.
Neste morgen
opdaget vi imidlertid at våre gjenvordigheter nu først skulde til at begynne.
Vinden fra kvelden i forveien blåste fremdeles like frisk og det snedde tett.
Stormen var så kraftig, at det vilde være oplagt galskap å forsøke på å ta sig
frem gjennem den. Vi blev derfor enig om foreløpig å slå oss til ro i hytten og
vente til været hadde bedaget sig. Ved en ytterligere ransakning av hytten var
vi så heldig å finne en liten sekk rugmel, som en eller annen gjeter hadde
glemt igjen. Da vi forstod at vi måtte være forsiktig med vår egen proviant,
laget vi en tynn melgrøt som vi kokte i en kjele over peisen. To dager
tilbragte vi i hytten, og det eneste vi spiste i denne tiden var den tynne
grøten. Den var i beste fall ikke meget nærende og heller ikke særlig god.
Den tredje dag
hadde stormen lagt sig litt, og vi blev enig om å gjenopta var marsj mot Garen.
Vi måtte nu bestemme vår kurs på det omhyggeligste, da der på vestsiden bare
var to steder, som dessuten lå flere mil fra hverandre, hvor en nedstigning var
mulig. Derfor måtte vi bestemme oss for det ene av disse punkter og forkaste
det annet. Da vi hadde truffet vårt valg, gav vi oss i vei.
Vi var ikke
kommet langt av gårde, før det påny begynte å sne, samtidig, som det blev
mildere. Vi måtte ofte se på kartet for å bestemme hvor vi var, men den fuktige
sne som falt på det tynne, dårlige papir, forvandlet det snart til papirmasse,
så efterpå måtte vi fortsette som best vi kunde efter kompasset og uten kart.
Natten innhentet
oss før vi nådde frem, og selvfølgelig var det ikke annet a gjøre enn å slå
leir hvor vi var – ute i det fri. Den natten gjorde nesten ende på oss begge
to. Efter å ha rullet ut soveposene, tok vi ut proviantsekkene og la dem ned
ved benene. Ved siden av dem satte vi skistavene våre for å markere hvor
provianten lå i tilfelle av at den skulde sne ned. Vi fikk en meget ubehagelig
natt. Den fuktige sne var smeltet på klærne og hadde gjort oss gjennembløte.
Efterat vi hadde tørnet inn i soveposene, fikk legemsvarmen fuktigheten til å
fordampe, så den også trengte gjennem soveposens indre. Det var ingen hyggelig
erfaring å gjøre, men hvad som verre var, det blev koldt igjen utover natten.
Jeg våknet i mørket temmelig forfrossen, og følte mig så elendig og uvel, at
jeg ikke fikk sove igjen. Til slutt begynte jeg å lure på, om jeg ikke kunde få
blodsirkulasjonen i gang igjen, hvis jeg stod op og drakk noget av spriten på
lampen som lå i min proviantsekk. Jeg tørnet ut av soveposen og famlet rundt i
mørket til jeg fikk tak i skistavene mine, og så rotet jeg efter sekken, men
til min skrekk og forbauselse kunde jeg ikke finne den. Om morgenen fortsatte
vi letingen begge to, men det var umulig å finne nogen av sekkene. Til dags
dato har jeg ikke kunnet finne nogen rimelig forklaring på hvor i all verden
det var blitt av dem. Imidlertid – det faktum at begge var borte stod ikke til
å rokke.
Vår stilling var
nu mere enn blott og bart ubehagelig, den var også ytterst farlig. Fant vi nu
ikke snarest mulig frem til folk, vilde vi temmelig sikkert komme til å fryse
ihjel. Med denne situasjon for øie, gikk vi påny vestover, idet vi håpet å
rekke frem før kvelden.
Men heller ikke
nu stod lykken oss bi. Det begynte snart å sne så voldsomt, at vi ikke kunde se
mere enn nogen få fot foran oss. Vi blev derfor enig om, at det eneste vi nu
hadde å gjøre, var å snu helt om og forsøke på å finne frem østover vidda og
tilbake til utgangspunktet. Efterat vi hadde gått nogen få kilometer på den nye
kurs, innhentet mørket oss.
På ny var natten
fuktig. Vi var gjennembløte, og våre soveposer ennu tunge av fuktighet. Snedde
gjorde det fremdeles. Vi hadde rukket frem til en liten fjellknaus og søkte
rundt den og ned i le, da vi gjorde regning på at vi vilde ha det nogenlunde
bra, hvis vi kunde holde oss der i ly av vinden. Vi fant også ut at vi hadde
det meget bedre her, men jeg besluttet mig til å forsøke ennu en forbedring.
Jeg gravet derfor en hule i sneen akkurat så stor at jeg fikk plass til å ligge
i den, og med hodet først krøp jeg inn og trakk soveposen efter mig. Dette
viste sig å være et godt påfunn, her var jeg nemlig helt i ly for vindstøtene
utenfor.
Men ut på natten
blev det plutselig koldt. Den våte sne hadde lagt sig over min lille hule og
hadde også lukket inngangen helt igjen. Da temperaturen falt, frøs det
altsammen. Midt på natten våknet jeg. Jeg lå på ryggen med høire hånd over
øinene, med håndflaten opover – slik som man gjerne ligger for ikke å bli
genert av lyset om morgene. Mine muskler føltes lemstre og stive, og rent
instinktmessig forsøkte jeg å røre på mig. Jeg kunde ikke engang flytte mig en
tomme. Jeg var praktisk talt innefrosset i en isblokk. Fortvilet slet jeg for å
komme fri, men uten ringeste resultat. Jeg ropte på min ledsager, men han kunde
naturligvis ikke høre noget.
Jeg var nu
nesten stiv av redsel. I min skrekk trodde jeg naturligvis at han også var
innefrosset i den våte sne, og at han var i samme situasjon som jeg. Kom der nu
ikke et øieblikkelig tøvær, vilde vi begge to snart være frosse ihjel i våre
uhyggelige likkister.
Jeg holdt snart
op å rope, da det var vanskelig å puste ordentlig. Jeg skjønte derfor også at
jeg måtte holde mig i ro, hvis jeg ikke skulde bli kvalt. Jeg vet ikke om det
var mangel på luft, eller hvad det var, som gjorde at jeg enten sovnet eller
mistet bevisstheten nokså fort. Men da jeg kom til mig selv igjen, hørte jeg
svak lyd langt borte. Min ledsager hadde allikevel ikke vært i fangenskap. Den
eneste grunn til at han ikke som jeg hadde gravet sig ned, var sannsynligvis
den at han den foregående kveld hadde vært for trett, eller så utkjørt, at han
var blitt likeglad. Hvorledes det nå var eller ikke var – så reddet han derved
vårt liv. Da han våknet og så sig omkring, var han alene i et snehav. Han ropte
på mig, men jeg svarte ikke. Han begynte så febrilsk å lete efter et eller annet
spor, som kunne vise hvor det var blitt av mig. Der var bare ett, og
tilfeldigvis falt hans øine på det, nogen av hårene på min sovepose var synlig
i sneen. Han begynte derfor med en gang å grave mig ut av mitt fengsel, dels
med hendene, dels med en skistav. På dette arbeidet brukte han tre timer.
Vi var nu begge
temmelig svake. Det var fremdeles natt, da han fikk mig ut, men vi var for
opskaket til å kunne sove mere. Selv om det ennu var mørkt, så var himlen klar,
så vi var i stand til å finne retningen ved å gå efter stjernene. Vi hadde
holdt det gående i to timer med min ledsager i spissen, da han plutselig
forsvant som om jorden hadde slukt ham. Instinktmessig forstod jeg, at han var
falt ut over et stup, og instinktmessig handlet jeg også for å frelse mig selv:
jeg hev mig over ende. Et øieblikk efter hørte jeg hans stemme: «Rør dig ikke.
Jeg er falt ut over et stup». Han var falt ca 30 fot ned, men heldigvis på
ryggen, så soveposen hadde tatt av for støtet. Den eneste ulempe han hadde av
fallet var sinnsbevegelsen. Selvfølgelig forsøkte vi ikke på å gå videre før
det blev lyst. Da klemte vi på igjen på vår tilsynelatende håpløse tur.
Det var nu gått
fire dager siden vi overhodet hadde spist, og de to foregående dager, da vi
hadde levet på den tynne grøten, hadde vel ikke gitt oss stort mere hvad
næringsverdien angår. Vi var nesten utslitte. Det eneste som reddet oss fra
helt å falle sammen, var at vi til stadighet kunne finne drikkevann. På vidda
var der mange småvann, som stod i forbindelse med hverandre med små bekker, og
i disse kunde vi drikke så meget at maven blev fylt – dette reddet oss fra
hungersdøden.
Ut på kvelden
kom vi frem til en liten låve full av høi. Rundt omkring var der skispor. Denne
opdagelse fornyet vårt mot, da den jo beviste at vi måtte være i nærheten av
folk. Den gav oss det håp, at greide vi bare å holde det gående også den
følgende dag, vilde vi komme frem og i hus. I høiet hvilte vi riktig godt. Vi
grov oss dypt ned i det og lå slik hele natten. Næste morgen tørnet jeg ut for
å se å finne ut hvor vi var. Min ledsager var nu så trett og utkjørt, at han
ikke orket mere, og jeg lot ham derfor ligge i høiet, mens jeg fulgte
skisporene. Efter å ha gått en times tid, så jeg en mann i det fjerne. Jeg
sluttet mig til at det var en bonde som var ute på en morgenrunde for å se
efter rypesnarene sine. Jeg ropte høit på ham. Han så veldig forskrekket ut, og
til min store skuffelse la han på sprang så fort han kunde. Disse ensomme
fjellbønder er overtroiske. Så modige de er overfor en virkelig håndgripelig
fare, så lider de under en sterk redsel for de ting deres fantasi maner frem
for dem. Uten tvil trodde bonden først at jeg var en ånd som gikk igjen på den
øde vidden.
Jeg ropte igjen,
og la hele min sjel i ropet. Tonen må ha røbet min fortvilelse, for mannen
stanset, og efter nogen nølen snudde han og kom imot mig. Jeg forklarte ham vår
fortvilte stilling, og spurte hvor vi var. Det var litt vanskelig for mig å
forstå hans forklaring, og selv da jeg gjorde det, kunne jeg næsten ikke tro
mine egne ører, for det viste sig at vi ikke var mere enn en times gang fra
gården Mogen, hvorfra vi åtte dager i forveien hadde startet på vår uheldige
tur.
Glad over denne
oplysning skyndte jeg mig tilbake til min ledsager. Nyheten satte friskt mot
også i ham, så like efter gikk vi uten større vanskeligheter ned til den lille
dal og den velkjente gård. Vi banket på døren og blev bedt om å komme inn. Jeg
var litt forbauset over mottagelsen – til jeg senere fikk se mig selv i
speilet. I husets eneste værelse holdt kvinnene på å spinne, mens mennene holdt
på med treskjærerarbeider. De så vennlig op, men hilste oss bare med et kort:
«Goddag» på en helt upersonlig, men samtidig spørrende måte. Det var klart at
de ikke kjente oss igjen. Noget rart var det ikke, som jeg også senere blev
opmerksom på, for med skjeggstubber øver hele ansiktet, innsunkne kinner og med
øinene langt inne i sine hulninger, så vi naturligvis fryktelige ut. Til å
begynne med vilde de ikke tro oss, da vi forklarte at vi var de to unge menn,
som hadde forlatt dem for åtte dager siden. Der var intet som minnet om deres
tidligere gjester i de to uttærte spøkelser som stod foran dem. Til slutt fikk
vi allikevel overbevist dem, og de viste oss da den aller største vennlighet.
Efter å ha vært et par dager hos dem og ha gjenvunnet våre krefter, forlot vi
dem under de største takksigelsen og kom i sikkerhet tilbake til Oslo.
– –
Fortsettelsen på
historien fikk jeg først et par år senere, da det blev kjent at bonden som eide
Garen på viddens vestside, nettop dit vi hadde tenkt oss, en morgen var kommet
ut og hadde funnet skispor som kom østenfra, ikke mere enn nogen få meter fra
sin husdør. Han kunde ikke tro sine egne øine, fordi han visste at det aldri
hendte at nogen kom den vei om vinteren, og heller ikke trodde han det lot sig
gjøre. De sporene kunde ikke være andre enn våre, for datoen passet også.
Tenk på det! Vi
hadde uten å vite det vært nogen få meter fra vårt bestemmelsessted og var
snudd for å gå tilbake over vidda, efter bare å ha vært nogen få minutter fra
et sikkert tilfluktssted på den vestre side.
Amundsen glemmer
aldri turen på Hardangervidda. Han forteller: «Som jeg sa, da jeg begynte på å
fortelle dette eventyr, så var det fylt av like mange farer og like meget slit
som noget jeg senere har vært med på oppe i polaregnene. Det var et ledd i min
trening for å bli polarforsker. Treningen viste sig å være hårdere enn selve
det arbeide den var en forberedelse til, og den holdt næsten på å sette en
stopper for min bane, før den ennu var begynt.»
Tilbake til hovedsida
Vågemot miniforlag